|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Mangler strøm til kuvøsene (23/11-06) Afrika er stor netto oljeeksportør, ikke fordi produksjonen er så enorm, men fordi eget forbruk er bagatellmessig. Av Jan Herdal Mønsteret er stort sett det samme over alt: Vestlige oljeselskaper henter ut oljen til de rike land, pengene havner i lomma på en liten, korrupt maktklikk, og resirkuleres til Vesten via storbankenes anonyme konti. Angola, der også Statoil er involvert, er med vel 1,4 millioner fat i døgnet Afrikas nest største oljeprodusent. Millioner av landets befolkning lever på matrasjoner fra FN, mens søppeldyngene rundt Luanda tråles av ungeskokker som håper å finne noe å ete eller selge. Afrikas mest folkerike land, Nigeria, er med 2,2 millioner fat/døgn kontinentets største oljeprodusent, men de ca. 130 millioner innbyggerne bruker totalt ikke stort mer olje enn Norge med sine 5 millioner. Den eneste mulighet folk flest i Niger-deltaet har til å få del i oljerikdommen, er gjennom gisseltaking, eller ved å sprenge hull på en oljeledning og få med seg mest mulig før politi og hær rykker inn, en livsfarlig aktivitet som har medført mange tragedier. Wall Street Journal forteller fra Guineas hovedstad Conakry at sykesøstrene ved Donka sykehus nå med jevne mellomrom må ta for tidlig fødte barn ut av kuvøsene og legge dem hos mødrene så de skal holde varmen. Kostnadene for byens oljefyrte kraftverk er doblet. Myndighetene har vært nødt til å rasjonere strømforsyningen, og hospitalet har ikke råd til å kjøpe diesel til nødaggregatet. Fattige Guinea med et BNP pr. capita på ca. 2500 kroner har ikke olje, men en god del bauxitt, og den tidligere franske kolonien har vært regnet som relativt stabil i et ellers meget urolig og borgerkrigsherjet område av Afrika. I juni i år førte galopperende energi- og matvarepriser til omfattende streiker og uro, som ble slått ned med hard hånd. Tallet på dødsofre rangerer fra 11 til 20. Statlige subsidier er kuttet, og bensinprisen har økt med 230 prosent på to år. Mennesker som før hadde råd til å ta bussen til jobben, må nå gå til fots, i den grad de fortsatt har arbeid. Dette er bare et lite situasjonsbilde fra dagens Afrika. Ifølge rapporter ligger det kontinentet som har minst ansvar for elendigheten, også an til å bli hardest rammet av drivhuseffekt og andre miljøkonsekvenser av andres forbruk. Imens fortsetter den rike OECD-delen av verden å tiltvinge seg en stadig økende andel av globalt oljeforbruk, minst i takt med fallet i egen produksjon. Før het det at det ikke blir gjort noe med miljøproblemene før fabrikkrøyken river i direktørens nese. Det er fortsatt en høyst relevant sannhet som er blitt mer global enn før, og den er fundert på en blodig urettferdig verdensorden som bare kan opprettholdes ved hjelp av et bredt register av voldsmetoder. Dette registeret spenner fra Verdensbankens økonomiske rasjonale via 140 000 amerikanske soldater i Irak til skarptskytende opprørspoliti i Conakrys gater.
|
