Tilbake til forsida

Alaska: Oljeprovins på hell

På slutten av 1980-tallet leverte Alaska over 2 mill. fat råolje og kondensat daglig. I dag har produksjonen falt til under 600 000, eller vel en fjerdepart. (Kilde: Alaska Oil and Gas Conservation Commission)

Av Jan Herdal
Publisert 30. januar 2012

Året er 1923, USAs president heter Warren G. Harding og landets marine er
i ferd med å legge om fra kull til olje. Olje var oppdaget i Alaska, og presidenten avsetter et gigantisk landområde som seinere ble døpt National Petroleum Reserve in Alaska (NPR-A).

Seinere har lite skjedd i dette området, og lite tyder på at det noensinne vil få vesentlig betydning som oljeprodusent. I 2010 reduserte USGS (United States Geological Service) sine estimater over uoppdagede ressurser i NPR-A til en tidel av hva de trodde så seint som i 2002.

Nå mener de det skal være mulig å finne snaut 900 millioner fat olje her, tilsvarende vel
6 ukers forbruk i USA, eller ett middels stort oljefelt på norsk sokkel. Klimaforholdene i ishavet på Alaskas nordside er svært krevende og miljøet uhyggelig sårbart, men sjøl med "fri flyt" vil produksjonen måtte bli bagatellmessig basert på slike små totale reserver.

Et underlig eksempel på historiens luner og politikkens irrelevans, for den oljen som skulle få betydning i Alaska ble funnet lenger øst, utenfor "den nasjonale petroleumsreservens" grenser.

NPR-A har vist seg så godt som verdiløst hva olje angår. Oljen ble funnet lenger øst,
i Prudhoe Bay.

Det største oljefeltet i USAs historie, Prudhoe Bay, ble oppdaget i 1968 og inneholdt da anslagsvis 25 milliarder fat utvinnbar olje. Det er 7-8 ganger så mye som Statfjord, det største oljefeltet på norsk sokkel, og dobbelt så mye som USAs nest største felt, som ligger i Texas.

For å få oljen ut, måtte det bygges en 1 300 km lang oljerørledning tvers over Alaska fra Prudhoe Bay til en terminal i den isfrie havna Valdez på sørsida, der den kunne fraktes ut av tankere i skytteltrafikk. Ett av verdenshistoriens største industriprosjekt noensinne.

TAPS strekker seg 1 300 km
gjennom Alaskas villmark.
 

Prislappen kom på 50 mrd. kroner og betenkelighetene var store, men oljekrisa som følge av den arabiske boikotten i 1973 og påfølgende prisøkning gjorde utslaget. Trans-Alaska Pipeline System ble påbegynt i 1974, og den første oljen begynte å flyte i 1977.

Rekorden ble satt i 1988, med en gjennomsnittlig døgntransport av 2,033 mill. fat eller tilsvarende dagens norske produksjon av olje og kondensat. I 2011 var dette falt til snaut 583 000 fat, litt i overkant av en fjerdepart av toppnivået. På toppen dekket ledningen 25 prosent av USAs oljeproduksjon, i dag er andelen falt til 14-15 prosent.

Også USAs råoljeproduksjon har med andre ord falt siden den gangen, fra 8,3 til 5,7 mill. fat i døgnet og prosentvis altså ikke så mye som Prudhoe Bay.

Bare 4-5 av de opprinnelige 12 pumpestasjonene er nå i drift. Det er blitt god plass i rørledningen som har en diameter på over 1 meter. For god. Å frakte olje i rørledning gjennom arktiske strøk har sine utfordringer, og TAPS har noen nedre volumgrenser der ulike typer problemer vil begynne å oppstå.

Ifølge driftsselskapet vil følgende kunne skje:

• Vannet i oljen kan begynne å separeres ved under 500 000 fat/dag, med økt fare for isdannelse og korrosjon

• Voksdannelse er allerede blitt et problem, og vil øke med fortsatt fallende volum

• Ved mindre enn 550 000 fat/døgn kan temperaturen i oljen falle under frysepunktet for vann. Det kan medføre isdannelse i rørene om vinteren. Is kan ødelegge pumper og annet utstyr

• Faller det daglige transportvolumet til 350 000 fat, kan jorda rundt de nedgravde delene av rørledningen fryse. Det kan føre til telehiv og skader på ledningen.

Hva med å øke oljetilførselen?

Få ser det som en realistisk mulighet. I alt 17-18 felt leverer i dag olje til TAPS, men hovedfeltet i Prudhoe Bay står fortsatt for over halvparten av produksjonen. De to andre felta av betydning, Kuparuk og Colville, har også for lengst gått i irreversibelt fall som det framgår av grafen øverst. Nye småfelt som eventuelt koples til, har ingen mulighet for å veie opp for de gamle kjempenes fall.

Produksjonen vil falle videre.

Dermed er det problemene på den andre sida av oljetoppen som blir synlige. TAPS er blitt for stor. Det fins ei nedre grense da oljen fra det nordlige Alaska ikke lenger kan leveres gjennom denne ledningen. Nøyaktig hvor den går vet trolig ingen i øyeblikket.

Noen alternativ til TAPS fins pr. i dag ikke.

Også i mange norske oljerørledninger er det god plass etter at oljeutvinningen er nesten halvert de siste ti år, men her vil det nok i større grad handle om lønnsomhet enn om operative problemer i åra som kommer.