Offentlig informasjon er rare greier. På den ene sida er det liv og død om å gjøre å framstille oljevirksomheten og framtidsutsiktene i lyseblå gevanter. På den andre sida utarbeides det rapporter som uforvarende avslører realitetene.

En slik rapport bærer det saklige navnet Avvikling av utrangerte offshoreinstallasjoner. Den er laget av Klif, Klima- og forurensingsdirektoratet, tidligere Statens forurensingstilsyn, og ligger for tida ute på oljedirektoratets nettsted.

Rapporten forteller i korthet at opphoggingen av oljeinstallasjoner vil bli ca. tre-firedoblet i 2020 i forhold til dagens nivå, og at det vil bli en svært dyr og skitten affære.

Fra dagens nivå på 50-80 000 tonn stål årlig, venter Klif at aktiviteten vil øke til 200 000 tonn stål årlig rundt 2020. Det anbefales at nedstengte installasjoner ikke blir stående mer enn 5 år før fjerning, på grunn av raskt forfall og dermed økende kostnader.

Det skulle tyde på at Klif forventer at den store nedstengingsbølgen begynner rundt 2015 et sted, noe oljekrisa.no i så fall ikke er veldig uenig i.

Anslagene i rapporten er naturlig nok usikre. Det gjelder ikke minst kostnadene, som forsiktig er anslått til 160 mrd. kroner for å fjerne alle ca. 500 installasjoner på norsk sokkel. Her kan det uten videre fastslås at regningen kommer til å bli langt høyere.

Det hevdes at avviklingskostnadene er behørig behandlet i en hver plan for utbygging og drift (PUD) som godkjennes på norsk sokkel. Mulig det. Men hvis 160 mrd. er hva det er tatt høyde for, kommer sluttregningen til å bli et veritabelt sjokk - og den skal i hovedsak bæres av en oljefattig stat som på den aktuelle tida kommer til å stå midt oppe i landets verste økonomiske krise i moderne historie.

Hva f. eks. om omfanget av lavradioaktivt avfall som må tas hånd om som følge av nye forskrifter blir på 1000 tonn, og ikke 96 tonn som stipulert?

Sluttregningen er usikker ikke bare fordi håndteringen ifølge rapporten så langt stort sett har vist seg å bli mer omfattende og dyrere enn antatt. Direktoratet har ikke en gang priset inn kostnaden for å fjerne betongunderstellene, som samlet utgjør ca. 70 prosent av vekten av innretningene på norsk sokkel.

Dette fordi myndighetene kort og godt ikke veit hva de skal gjøre med kolossene. De utgjør et "særskilt usikkerhetsmoment". Det er 14 betonginnretninger på sokkelen. Tre av dem er ikke designet for fjerning. To av disse, Frigg-understellet og Ekofisk-tanken, er allerede etterlatt på stedet, etter å ha blitt strippet for annet materiale.

I rapporten anslås at staten, gjennom fradragsordninger og egne eierandeler i felta, kommer til å stå for 80 prosent av de totale avviklingskostnadene. Direktoratet advarer likevel mot at små operatører som overtar felt i en halefase kan pådra seg ukjente avviklingskostnader som de dermed kan få problemer med å håndtere.

Sitat:

"Det kan være vanskelig å forutsi de totale kostnadene for disponeringsprosjektet ved inngåelse av kontrakten mellom operatørselskapene og anleggseierne. Dette kan medføre at lønnsomheten i prosjektene kan bli dårligere enn forutsatt. Det er spesielt viktig at det er avklart hvem som betaler for farlig avfall. Erfaringsmessig vil mengden av farlig avfall ofte være større enn antatt."

Installasjonene inneholder et helt batteri av farlige stoff og komponenter som vil medføre store utfordringer for det indre og ytre miljøet, både på sjø og land.

Blant disse er tre lavradioaktive stoff: Ra-226, Ra-228 og blyisotopen Pb-210.

Det er så langt bare foretatt undersøkelser av Ra-226, og de viser at det under opphogging av norske og britiske installasjoner i Norge til nå er avdekket fire tonn avfall med en Ra-226-konsentrasjon på over 10 bequerel (Bq) pr. gram. For perioden 2010-2020 anslås mengden til å bli 96 tonn.

Direktoratet fastslår at anslagene for Ra-226 er svært usikre, og veit altså ingen ting om Ra-228 og radioaktivt bly.

En ny forskrift om håndtering av radioaktivt materiale er sendt på høring. Her er det foreslått en nedre grense for hva som skal regnes som radioaktivt avfall, og for de tre aktuelle nuklidene for avfall fra olje- og gassvirksomhet er følgende grenser foreslått:

Ra-226: 0,5 Bq/g
Ra-228: 1,0 Bq/g
Pb-210: 1,0 Bq/g

Vi ser at grenseverdien for Ra-226 er en tyvendedel av hva som er lagt til grunn så langt. Dette vil måtte mangedoble de mengdene med Ra-226-holdig avfall som må behandles som radioaktivt avfall.

Radioaktivt avfall med innhold 0,5-5 Bq/g må i hht. den nye forskriften deklareres og sluttdisponeres i godkjent anlegg, mens avfall med innhold 5,0 og mer må sluttdisponeres i spesialdeponi.

Blant miljøfarene som nevnes spesielt er også asbest, som kan medføre bl.a. asbestose og kreft, og som det viser seg er brukt i større utstrekning i installasjonene enn beregnet, noe som har krevt økt oppfølging.

Også den korrosjonsbeskyttende malingen som benyttes på installasjonene krever spesielle tiltak. Den kan inneholde giftige stoff som PCB, tungmetaller og pesticider, som kan frigjøres bl. a. ved sveising.

Jeg tillater meg å hitsette i sin helhet eksempelkatalogen fra rapporten på type farlig avfall som kan finnes ved opphogging og gjenvinning av utrangerte oljeinstallasjoner:

1. Asbest
2. Anoder (Zink)
3. Batterier
4. Brannhemmende materialer som for eksempel bromerte flammehemmere
5. Diesel
6. EE-avfall
7. Ftalater (myknere i gulvbelegg/ledinger)
8. Hydraulikk olje, fett og smøreoljer
9. Isocyanater fra polyuretanmaling
10. KFK/HKFK gasser fra kuldemedier
11. Kjemikalier
12. Klorparafiner
13. Kvikksølv
14. Lav radioaktivt materiale (LRA)
15. PCB (polyklorerte bifenyler)
16. PFOS (perfluoroktansulfonat)
17. PVC (polyvinylklorid)
18. Tinnorganiske forbindelser fra bunnstoff
19. Tungmetaller

Når jeg kjenner riktig godt etter, er jeg glad for at jeg ikke er verftsarbeider.