|
Den svarte svane
Den svarte svane: Ekstremt sjelden, men ikke umulig.
Og den ser ut til å vokse med "sivilisasjonen".
Av Ugo Bardi
Publisert 12. april 2011
Det er utrolig hvor mange mennesker som fortsatt tror at de kan
tjene penger på roulettespill ved hjelp av den gamle "dobbelt
opp"-metoden, også kalt
martingale.
Teorien er at ved hele tida å doble innsatsen, vil du før eller
seinere vinne tilbake alt du har tapt og sitte igjen med en liten
gevinst. I virkeligheten er dette en oppskrift på katastrofe. Du
risikerer å miste alt ved å doble innsatsen "en siste gang".
Kasinoeiere vil at du skal tape penger, men ikke så mye. Det vil være
dårlig PR. Derfor fins det regler for hvor mye spillere får lov til å
tape ved kasinobordet.
Martingale-strategien er beslektet med hva
Nassim Taleb
kaller "den svarte svane". En "svart svane"-hendelse er ikke bare et
uhell. Det er noe som skapes gjennom en serie feilaktige beslutninger
fattet ut fra de beste forsetter.
Også dette er en form for martingale, et chicken-race mot
sannsynlighets-lovene. Du prøver å "skremme" virkeligheten ved stadig
å høyne innsatsen, omtrent som ved roulettebordet. Men virkeligheten
er ikke lettskremt. Den kommer tilbake i form av en svart svane -
større og mer katastrofal jo mer du har forsøkt å unngå den.
Martingale-strategier er f. eks. typiske i finansverdenen.
Subprime-krasjet som startet i 2007 er et godt eksempel. Mange
finanssystemer er
basert på
liknende ideer.
Men her er det dessverre ingen kasinoverter som hindrer folk i å falle
i martingale-fella og spille fallitt.
Katastrofen i Fukushima forteller oss at det kan være liknende
mekanismer i spill innen teknologien generelt. Når vi konstruerer
maskineri som er farlig og som kan feile, prøver vi å redusere
risikoen ved hjelp av strenge reguleringer, spesifikasjoner og
sentralisert kontroll.
Slike strategier er dyre og krever derfor stor skala. Så - vi hever
innsatsen gjennom å bygge stadig større og dyrere systemer for å verne
oss mot risikoen for et feilslag. Innen atomkraft resulterer dette i
konsentrasjon av produksjonen i store kraftverk. (I Fukushima var det
6 reaktorer. O.a.)
Strategien ser ut til å virke innen visse rammer. I gjennomsnitt er
atomkraftindustriens sikkerhetshistorie slett ikke dårlig. Men når noe
går galt i et slikt kraftverk, har det en tendens til å gå skikkelig
galt, som i Tsjernobyl eller Fukushima.
Så er det slik at vi prøver å beskytte oss selv mot små feilslag ved å
risikere de virkelig store? I så fall spiller vi martingale i
gigantisk skala, og dette er ikke avgrenset til atomkraft. Vi prøver å
redusere risiko ved hjelp av alle typer teknologier, med fare for å få
en katastrofe i stedet.
Tenk på kull som et eksempel. Vi vet at det medfører risiko å brenne
kull. i tillegg til lokal forurensing, kan kull være en viktig faktor
i drivhuseffekten på grunn av CO2.
Mot denne risikoen presenteres nå en stor innsats i form av fangst og
lagring av CO2 (CCS - ofte omtalt som "Clean Coal"). Ideen er at CO2
kan fanges og lagres under bakkennivå i geologiske reservoar, og
dermed forhindres i å nå atmosfæren.
Dette kan meget godt være en martingale-idé. Tas CCS i bruk i stor
stil, vil det bety at vi har redusert risikoen for klimaendringer ved
å høyne innsatsen. Store penger og ressurser er investert. Men vet vi
om CO2-en vil bli værende i reservoaret? Hvordan kan vi utelukke at
den siver tilbake til atmosfæren og det mye raskere enn ventet?
Som den svarte svane er dette noe som grenser til det umulige. Lite
trolig, javel, men det ville være enda sikrere å slutte å brenne kull.
Men vi ser ikke ut til å være i stand til å tenke slik. Vi går alltid
etter større og mer avanserte teknologiske løsninger som medfører
stadig større risiko i form av usannsynlige, men ikke umulige
hendelser.
Vi er hekta på teknologi, som
George Mobus
skriver, og synes ikke i stand til å innse at på et tidspunkt vil
teknologien begynne å gi fallende avkastning slik
Joseph Tainter
har påpekt.
Kanskje spiller vi hasard med hele sivilisasjonen. Vi verner oss mot
små risikoer ved å utvikle teknologier, lover, reguleringer og
kontroll, alt for å holde samfunnet sammen. Men risikoen er nå det -
riktignok usannsynlige - men kanskje uunngåelige totale sammenbruddet.
Den største svarte svane av alle.
---
(Ugo
Bardi er professor i kjemi ved Universitetet i Firenze og aktiv
innen ASPO. Originalartikkelen kan du lese på engelsk
her.) |
