|
Kalkulert
massemord

- Sårri, jeg er travelt opptatt med å redde planeten...
Av Jean Ziegler og
Siv O`Neall
Publisert 1. januar 2012
I
sin nye bok med tittelen
Destruction massive på fransk viser Jean
Ziegler hvordan biodrivstoffindustri og agrobusiness truer med å
påføre verden massesult i et hittil ukjent omfang.
Utviklingen er ingen
tilfeldighet, men et kalkulert resultat av mektige regjeringers
politikk. Den økende sulten i verden kan med andre ord kalles et
planlagt mord, ifølge Ziegler.
Det "grønne gull" er i
flere år blitt betraktet som et magisk og profitabelt tilskudd til det
"svarte gull". De store matvaretrustene som dominerer
biodrivstoffindustrien argumenterer med at biodrivstoff er et ledd i
kampen mot klimaendringene. De har lykkes med å overbevise
"verdensopinionen" og praktisk talt alle vestlige regjeringer.
Det ble produsert over
100 mrd. liter bioetanol og biodiesel i 2011. Dette la beslag på 100
millioner hektar landbruksjord. Produksjonen av biodrivstoff er doblet
på fem år, fra 2006 til 2011.
Men de transnasjonale
landbruksgigantenes argument er en løgn. De ser helt bort fra
biodrivstoffets miljømessige kostnader, som bl.a. omfatter både vann
og energi.
Rent vann er i ferd
med å bli mangelvare over store deler av planeten. Ett av tre
mennesker i verden er henvist til å drikke forurenset vann. Hver dag
dør 9 000 barn under 10 år av slikt vann.
Det kreves 4000 liter
vann for å produsere 1 liter bioetanol.
De største
biodrivstoffprodusentene, enkelte av dem tilhører verdens mektigste
multinasjonale konglomerater, har sine hovedkvarter i USA. Årlig
mottar de milliarder av dollar i statsstøtte. Ifølge president Obama
handler biodrivstoff om USAs nasjonale sikkerhet.
Ved hjelp av en
statsstøtte på ca. 35 mrd. kroner la biodrivstoffprodusentene i 2011
beslag på over 38 prosent av USAs totale maisavling, opp fra 30
prosent i 2008. I løpet av denne tida har prisene på mais økt med 48
prosent på verdensmarkedet.
For USAs presidenter
er landets store avhengighet av importert olje en kilde til bekymring.
Det var Obamas forgjenger George W. Bush som initierte
biodrivstoffprogrammet. I januar 2007 lanserte han som mål i løpet av
10 år å redusere forbruket av fossilt drivstoff med 20 prosent og å
gange biodrivstoffproduksjonen med sju.
Å brenne millioner av
tonn med matvarer på en planet hvor et barn dør av sult hvert femte
sekund burde være en åpenbar skandale.
En vanlig bil har en
drivstofftank på 50 liter. Det kreves 358 kilo mais for å fylle en
slik tank. Det er nok til å fø et menneske i ett år i land hvor mais
er basismaten, f. eks. i land som Mexico eller Zambia.
Biodrivstoffet legger
beslag på hundrevis av millioner tonn mais, hvete og andre matvarer
hvert år, og slipper ut millioner av tonn klimagasser. I tillegg
forårsaker det sosiale katastrofer i land der de multinasjonale
selskapene får overtaket.
Ta området engenho
Trapiche i Brasil som eksempel. Her var store statlige landområder
delt ut til en mengde småbønder. De var fattige, men greidde seg ved å
dyrke bønner og grønsaker.
Med lobbyvirksomhet
mot sentralregjeringen i Brasilia lyktes det mektige finansinteresser
å få privatisert jorda. De fleste småbøndene endte opp i Recifes slum.
De få som ble igjen, høster nå sukkerrør for trustene på rene
slavebetingelser.
Også i Brasil har
produksjon av biodrivstoff høy prioritet, med sukkerrør som velegnet
råvare. I 2009 produserte Brasil 18 milliarder liter biodrivstoff. Av
dette gikk 4 milliarder til eksport.
Myndighetenes mål er å
øke eksporten til 200 milliarder liter årlig. Det vil kreve at
landbruksarealet som benyttes til sukkerrør økes til 26 millioner
hektar. Utviklingen har ført til rask konsentrasjon av land på få
hender, i hovedsak multinasjonale selskaper samt innenlandske
landbruksbaroner.
Monopoliseringen øker
forskjellene og fører til fattigdom både på landet og i byene.
Småbøndene jages inn til en trøstesløs tilværelese i byenes
slumområder. Det truer Brasils matvaresikkerhet, da disse bøndene står
for mye av matproduksjonen i landet.
Sukkerbaronenes
inntekter øker, på bekostning av småbønder og leilendinger. Blant
profitørene finner vi også multinasjonale giganter som Louis Dreyfus,
Bunge, Noble Group, Archer Daniels Midlands, finansselskapene til folk
som Bill Gates og George Soros - og kinesisk fondskapital.
Utviklinga påtvinger
Brasil en økende grad av matvareimport, noe som igjen fører til økte
priser på verdensmarkedet. Matvareusikkerhet og høye priser rammer en
stor del av landets befolkning. Et økende antall småbønder og
landarbeidere må kjøpe mat fordi de ikke har nok jord til å fø
familiene sine.
Dersom verden skal
reddes fra nykolonialismens grep, fra grådigheten til "verdens nye
herrer", må vi handle nå. Vi må se klart hvordan disse rovdyra bruker
menneskene som gisler i sine absurde forsøk på å øke egen profitt og
dominere planeten.
Vi må komme sammen og
arbeide utrettelig, ikke miste håpet eller målet av syne. Vi må ikke
la oss overvelde av de øredøvende propagandamaskinene. Vi må stå fast
og sammen.
Det kan ennå være en
vei ut av infernoet.
(Oversatt, forkortet
og bearbeidet av Jan Herdal fra
denne kilden.)
|