|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Chomsky om energi og makt
Energispørsmål har en sentral plass i Noam Chomskys nye bok Failed States: The abuse of Power and the Assault on Democracy (Mislykkede stater – maktmisbruk og angrep på demokratiet), utgitt av Metropolitan Books. Et lengre utdrag av boka er gjengitt av den britiske avisa The Independent 30. mai under tittelen ”Hvorfor det er over for Amerika”. Vi trykker her noen utdrag av utdraget. Ingen som kjenner historien kan bli overrasket over at det voksende demokratiske underskuddet i USA ledsages av messianske budskap om å bringe demokratiet til en lidende verden. Maktsystemers erklærte noble hensikter er sjelden rene fabrikasjoner, og det samme er tilfellet også her. Under bestemte forhold kan visse former for demokrati være akseptable – hvis, og bare hvis, de samsvarer med systemets egne strategiske og økonomiske interesser (Thomas Carothers). I modifisert form gjelder denne doktrinen også hjemme i USA. Dette grunnleggende dilemmaet innrømmes noen ganger åpent på ”duenes” liberale ytterfløy. F. eks. av Robert Pastor, president Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver for Latin-Amerika. Han forklarte i sin tid hvorfor det var nødvendig for USA å støtte det morderiske og korrupte Somoza-regimet i Nicaragua, og, da det viste seg umulig å redde, i det minste å opprettholde den USA-trente nasjonalgarden i landet, selv da den massakrerte ca. 40 000 sivile ”med en brutalitet en nasjon vanligvis reserverer for sine fiender”. Årsaken var den vanlige: ”USA ønsket ikke å kontrollere Nicaragua eller andre nasjoner i regionen, men det ville heller ikke at situasjonen skulle komme ut av kontroll. USA ville at nicaraguanerne skulle opptre uavhengig, bortsett fra når det var negativt for USAs interesser.” Bush-administrasjonen stod overfor liknende dilemmaer etter invasjonen av Irak. Planleggerne vil at irakerne skal ”opptre uavhengig, bortsett fra når det er negativt for USAs interesser.” Irak må derfor være suverent og demokratisk, men innen visse grenser. Det må konstrueres en lydig klientstat, langt på vei på samme måte som den rådende orden i Sentral-Amerika. Det har vist seg overraskende vanskelig å oppnå de tradisjonelle målene i Irak, til tross for uvanlig gunstige omstendigheter. Et marerittscenario ville være at et mer eller mindre demokratisk Irak skulle finne sin plass i en sjiittisk allianse med Iran og muligens sjiittisk dominerte naboregioner i Saudi-Arabia, uavhengig av Washington og med kontroll over mesteparten av verdens oljeressurser. Og situasjonen kan bli enda verre. Iran kan oppgi håpet om et Europa som er uavhengig av USA, og vende seg østover, slik en ledende spesialist på disse spørsmål, Selig Harrison, påpeker. Forhandlingene mellom EU og Iran om landets atomkraftprogram var basert på en avtale som EU har unnlatt å overholde, etter press fra USA, bemerker Harrison. Avtalen gikk ut på at Iran skulle stanse anrikingen av uran, mot at EU gav landet sikkerhetsgarantier. ”Sikkerhetsspørsmål” er en lett kamuflert henvisning til USA og Israels trusler om og forberedelser til å bombe Iran. Modellen som det ofte vises til er Israels bombing av Iraks Osirak-reaktor i 1981, noe som synes å ha initiert Saddams atomvåpenprogram, enda et eksempel på at vold avler vold. Ethvert forsøk på å iverksette liknende planer mot Iran ville øyeblikkelig medføre økt vold, noe Washington ganske sikkert er klar over. Den innflytelsesrike sjiittiske geistlige Muqtada al-Sadr sa under et besøk i Iran nylig at hans milits vil forsvare Iran dersom landet angripes. - Hittil ett av de klarest signaler om at Irak blir slagmark under en vestlig konflikt med Iran, skriver The Washington Post. Sadr-blokken, som gjorde det bra under valget i desember 2005, kan snart være den sterkeste politiske kraft i Irak. Den følger bevisst samme modell som andre islamistiske grupper med suksess, slik som Hamas i Palestina, og som går ut på å kombinere sterk motstand mot militær okkupasjon med sosial organisering på grasrotnivå og støtte til de fattige. Til forskjell fra Europa, lar ikke Kina seg skremme av USA, en hovedårsak til den økende frykten for Kina i Washington. Mye av Irans olje går allerede til Kina, og Kina forsyner Iran med våpen. Enda mindre komfortabelt for USA er det faktum at forbindelsene mellom Kina og Saudi-Arabia ”utvikles dramatisk”, ifølge Financial Times. De omfatter kinesisk militærhjelp til Saudi-Arabia og gassrettigheter for Kina. I 2005 stod Saudi-Arabia for omtrent 17 prosent av Kinas oljeimport. Kinesiske og saudiarabiske selskaper har inngått avtaler om leteboring og et enormt raffineri (med ExxonMobile som en av partnerne). Den saudiarabiske kongen Abdullahs besøk i Peking i januar 2006 var ventet å føre til et felles memorandum om ”økt samarbeid og investeringer mellom de to land innen olje, gass og mineraler”. Den indiske analytikeren Aijaz Ahmad skriver at Iran i løpet av et tiår eller to kan stå fram som selve navet i hva både Russland og Kina nå oppfatter som et asiatisk energisikkerhetsnett som er absolutt nødvendig for å bryte den vestlige kontrollen over verdens energiforsyning og sikre den store industrielle revolusjonen i Asia. Sør-Korea og land i Sørøst-Asia, og kanskje også Japan, vil trolig slutte seg til nettet. Et avgjørende spørsmål er hvordan India vil reagere. Landet har avvist press fra USA om å trekke seg fra et iransk oljerørledningsprosjekt. På den andre siden sluttet India seg til USA og EU i avstemningen over en antiransk resolusjon i Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Dermed sluttet India seg også til det vestlige hykleriet i spørsmål, da landet selv ikke anerkjenner ikkespredningsavtalen – en avtale som Iran hittil stort sett har holdt seg innenfor. Ahmad skriver at India i all hemmelighet kan ha endret standpunkt under trusler fra Iran om å kansellere en gassavtale verdt 20 milliarder dollar. Washington advarte seinere om at Indias atomavtale med USA kan strande hvis ikke landet innfridde USAs krav. En skarp reaksjon fulgte fra det indiske utenriksdepartementet. Utsiktene til at Europa og Asia kan bevege seg i retning større uavhengighet har vært til bekymring for planleggere i USA siden Den andre verdenskrig, og bekymringene har økt med utviklingen av den nye tripolare orden sammen med nye sør-sørforbindelser og et raskt voksende samkvem EU-Kina. Etterretningskilder i USA antar at mens USA vil fortsette å kontrollere Midtøsten av tradisjonelle grunner, vil landet når det gjelder olje i hovedsak basere seg på mer stabile tilganger i Det atlantiske bassenget (Vest-Afrika og den vestlige halvkule). Kontroll over oljen i Midtøsten er nå langt fra en sikker sak, og det fins også bekymringsfulle utviklingstrekk på den vestlige halvkule, som følge av en politikk fra Bush-administrasjonens side som har ført USA ut i en påfallende isolasjon på den globale arenaen. Bush-administrasjonen har til og med klart å fornærme Canada, en bemerkelsesverdig prestasjon. Canadas minister for naturressurser har uttalt at i løpet av få år kan en firedel av den oljen Canada nå sender til USA gå til Kina i stedet. Den største oljeeksportøren på den vestlige halvkule, Venezuela, har utviklet hva som trolig er Latin-Amerikas tetteste bånd til Kina, og planlegger å selge stadig mer olje til Kina for å redusere sin avhengighet av et åpent fiendtlig USA. Hele Latin-Amerika utvikler handel og andre forbindelser med Kina. Også forbindelsene mellom Venezuela og Cuba er blitt svært tette. De bygger på landenes komparative fordeler. Venezuela leverer rimelig olje, mens Cuba organiserer alfabetiserings- og helsekampanjer i Venezuela, og sender tusenvis av høyt kvalifiserte lærere og leger som arbeider med de fattigste og mest neglisjerte sjiktene av befolkningen, slik de gjør over alt ellers i Den tredje verden. Fellesprosjektene mellom Venezuela og Cuba er utvidet til karibiske land, der cubanske leger leverer helsetjenester til tusener av mennesker, finansiert av Venezuela. Operasjon Mirakel, som den kalles, er av Jamaicas ambassadør til Cuba beskrevet som ”et eksempel på integrasjon og sør-sørsamarbeid”, og skaper entusiasme i den fattige majoriteten av befolkningen. (Oversatt og publisert av oljekrisa.no 1/6-06)
Noam Chomsky er professor i lingvistikk og filosofi ved Massachusetts Institute of Technology, MIT, og har i en menneskealder vært en av USAs mest kjente kritiske intellektuelle.
|
