Kall det hva som helst, men ikke miljøvern

                                        Tjeldbergodden. Foto: Statoil.

Det er tre grunnleggende problemer knyttet til Statoil og Shells forslag om å pumpe CO2-utslippene fra et gasskraftverk på Tjeldbergodden ned i petroleumsfelt på Halten-banken, to av miljømessig og ett av økonomisk karakter. Noe miljøverntiltak er dette i hvert fall ikke.

Av Jan Herdal

For det første: Deponi av CO2-gass er ikke rensing. Å pumpe forurensingen ned i grunnen minner mistenkelig om en ny versjon av den gamle løsningen som vi fortsatt kommer til å slite lenge med konsekvensene av - å tømme alt på sjøen. Ute av syne, ute av sinn.

CO2-en forvandles til gass under høyt trykk som presses inn i undervanns geologiske formasjoner. Hvilke garantier har vi for at den forblir i undergrunnen til evig tid? Ingen.

Tvert imot er det sannsynlig at gassen på lengre sikt igjen vil tvinge seg til overflata og blande seg med atmosfæren. Dette vil riktignok ta så lang tid at dagens ”aktører” alle vil være borte når det skjer. Nok en gang dytter vi problemene over på kommende generasjoner. Der vi sjøl henter ut deponier av olje og gass, etterlater vi søpla til våre etterkommere. Ringen er sluttet.

For det andre: Som Bellona (som i dag synes entusiastisk til forslaget) tidligere har påvist, og som Truls Gulowsen i Greenpeace nå minner om, vil forbrenning av den økte mengde utvunnet olje og gass som følger av CO2-injeksjonen føre til 30 prosent mer utslipp av CO2 i atmosfæren enn det som pumpes ned i felta.

Ser vi dette i et større miljøperspektiv, blir med andre ord hele prosjektet absurd. Det hjelper Norge til å nå noen egne lokale miljømål – på bekostning av det globale miljøet totalt sett.

Det tredje argumentet er av rent økonomisk karakter, og fremmes nå fra ulike hold. Oljemafiaen er i ferd med å sende en åpen milliardregning til myndighetene, som synes klar til å sluke agnet rått. Til NTB sier f. eks. oljeminister Odd Roger Enoksen kategorisk at staten vil bidra til ”spleiselaget”.

- Det er ingen tvil om at man tar en betydelig risiko, sier leder for det offentlig oppnevnte Gassteknologiutvalget som la fram sin CO2-innstilling i 2002, direktør Kjell Bendiksen ved Institutt for Energiteknikk, til Dagens Næringsliv. Ifølge Bendiksen finnes det ikke noe CO2-rensingsanlegg i verden som er i nærheten av den størrelsen Statoil og Shell snakker om.

- Risikoen for kostnadsoverskridelser på et stort nytt prosjekt er betydelig når man ikke har et mindre anlegg å planlegge ut fra, sier professor i petroleumsøkonomi, Petter Osmundsen ved Universitetet i Stavanger , som heller ikke er ”begeistret”. Osmundsen synes det er skummelt at regjeringa i utgangspunktet har vært så positiv til CO2-planen, og at den «har gitt fra seg alle forhandlingskort».

Anlegget kan tidligst tas i bruk om 5-6 år fra nå av. I løpet av denne tida kan norsk oljeproduksjon meget vel være halvert, mens kostnadene på sokkelen fortsetter rett til himmels. Vi vil stå overfor en helt annen økonomisk virkelighet enn i dag. Hvor klokt er det da å påta seg et nytt milliardsluk – som i et større miljøperspektiv er direkte skadelig?