Visst opplever USA som resten av verden en begynnende oljekrise, men gasskrisa er der borte nesten enda verre.

USA er landet der over halvparten av husstandene bruker naturgass i husholdet, til matlaging, oppvarming og varmtvann, og der 25 prosent av landets elektriske energi framstilles i gasskraftverk.

Inntil langt inn på 1990-tallet var USA så godt som selvforsynt med gass. Så begynte gassutvinningen å stagnere, og de siste åra har den sunket. I dag må landet importere 20 prosent av behovet, det meste i rørledninger fra Canada.

Oljekrisa har USA hittil på et vis kunnet importere seg ut fra, riktignok til en pris av gigantiske underskudd på handelsbalansen. Det går ikke lenger med gassen. Gass i de mengder det her er tale om må fraktes i rør om det virkelig skal det monne, og det eneste alternativet, Canada, kan ikke levere mer. Også der stagnerer gassproduksjonen.

For noen år siden kostet naturgass på New York-børsen 2-3 dollar pr. mmbtu (amerikansk mengdeenhet). Bare i løpet av 2005 skjøt den i været fra 5-6 til 15 dollar, altså en femdobling på få år. Og det er ingen utsikter til at det slutter med dette - det vil snarere bare bli verre.

Dette er en prisvekst som i realiteten forteller oss om en energikatastrofe for millioner av amerikanere. Mange av de 30-40 millioner fattige har ikke lenger råd til å varme opp boligen sin vinterstid.

Situasjonen er verst i USA, men også i Europa er gass i ferd med å bli mangelvare. England, som har bygget opp en omfattende gassbasert infrastruktur i løpet av sin oljealder, vil om noen få år måtte dekke det meste av sitt store gassbehov ved hjelp av import.

Snart er naturgass etter alt å dømme en eksklusiv og dyr mangelvare på verdensmarkedet, som bare kan kan benyttes til de mest nødvendige og lønnsomme formål.

Et enkelt spørsmål: Hvor fornuftig og bærekraftig vil det i en slik situasjon være å bygge opp infrastruktur og arbeidsplasser i Norge basert på gasskraft?