Før EU så Europa to store samlingsforsøk, med vel hundre års mellomrom. Begge var sin tids største katastrofer for menneskene som ble berørt.

Fra statskuppet i 1799 til Waterloo brukte Napoleon 16 år. På vegen, bestrødd av lik, ruiner og elendighet, nådde Frankrike høyden av makt og "gloire". Det dominerte hele Europa, og keiseren fablet om felles europeisk lovverk, postsystem og valuta, alt under fransk kontroll og overhøyhet.

Hitlers Neuropa fulgte samme mal, men denne gangen med Tyskland i førersetet. Fra valgseieren i 1933 gikk det 12 år før Tusenårsriket endte i bunkeren i Berlin. Et Berlin som føreren hadde utsett ikke bare til Europas, men hele verdens hovedstad.

Begge de to europeiske herrene knekte ryggen på sitt russiske felttog.

Av Bonapartes Grande armée på 600 000 vendte 10 prosent hjem. Hitler kostet 50 millioner menneskeliv, av dem 20 millioner sovjetiske. Herrene påførte sin samtid de største økonomiske katastrofer og masseslakt verden til da hadde sett.

Euroen ble introdusert 1. januar 1999 under stor festivitas. Det norske etablissementet var som vanlig sterkt bekymret over at Norge ble stående utenfor en slik grepa vekstmotor. Helst ville de inn med det samme.

Lovsangen til euroen har forstummet, men det er taktisk. De som styrer Europa, inkludert Norge, er prinsipielle tilhengere av Imperiet som idé, denne gangen riktig nok med såkalt "fredelige" midler, noe f. eks. jugoslavene nok kan ha synspunkter på.

Den halte bærer den blinde, som viser vei. Det er EU i dag. EU-land som sjøl er nedsyltet i gjeld, skal "hjelpe" Hellas. Spania, Portugal, Irland og Italia står for tur. De er bare først i køen. Hele systemet er skakkjørt og gjennomkorrupt, og holdes i live inntil videre bare ut fra idéen "for stor til å feile".

Ingen er for stor til å feile, noe ikke minst Europas historie forteller oss.

I Hellas er klassekampen allerede skjerpet. Etter generasjoners hjernevask bygger den foreløpig mer på klasseinstinkt enn virkelig klassebevissthet - men det gjorde også Fidel Castro i sin ungdom, ifølge eget utsagn.

Imperiet kan, som tidligere imperier, svare med diktatoriske tiltak. I så fall klarner også det moralske aspektet. Diktaturer overlever ikke. Hvem skal forsvare EU-diktaturet? Kommisærer med ei årslønn på 2 millioner kroner tilnærmet skattefritt, og pensjonsrettigheter på 20 millioner?

Når ble det demokrati at de der oppe tjener 10 og 20 ganger så mye som vanlige arbeidsfolk? 6 millioner tyskere arbeider nå for 50 kroner timen. Er det de som skal drive forbruket og dermed økonomien til nye høyder?

Korsikaneren Bonaparte belønte sine venner og sin familie overdådig fra statskassen. Det holdt ikke. Hele Europa kunne ikke bestikkes den gangen heller. Kleptokratiet er for de få.

Det var vel ikke helt dette Slovenia ventet seg da det ble medlem av EU i 2004. Ferske medlemsland fra øst må låne penger for å dekke gjeldskrisa i vest. Det er ingen grunn til å triumfere. Norge er ettertrykkelig nedsyltet i samme system, gjennom EØS og ikke minst gjennom oljefondet.

Vi har pumpet opp arvesølvet på sokkelen fortest mulig, bare for å pøse pengene inn i høyst tvilsomme papirverdier. Snart er de null verdt.

Køen ut av EU, eller i det minste eurosona, kan snart bli lenger enn av de som vil inn. Hvor lenge gidder f. eks. Tyrkia å vente på et samarbeid som fort kan bli mer belastning enn gevinst?

Eurosamarbeidet er totalt mislykket, og det er bare et tidsspørsmål før det er historie. Da blir det også et spørsmål hvor mye som blir igjen av hele EU. Det er i virkeligheten Imperiet som vakler i disse dager.

Imperiet bygger på virkelighetsfortrengning. Uten energi ligger alt dødt. EU er energifattig, men later som om det ikke er det. Her ligger hovedårsaken til de gigantiske gjeldsbergene og den såkalte finanskrisa.

Dette er en godt bevart hemmelighet. Ingen har lov til å skrive om det. Imperiets sjefredaktør har åpenbart lagt ned totalforbud. Men så lenge den politiske kursen ikke legges om, kan situasjonen bare bli verre. Til det hele ender med totalt sammenbrudd.

Idiotpressa skriver at det tar 10 år før situasjonen i Hellas blir bedre. Om 10 år har OECD Europa knapt nok egen oljeproduksjon i det hele tatt. I minst to generasjoner har nasjonenes BNP-utvikling vært tilnærmet synkron med oljeforbruket.

Hvordan vil post-euroens og post-EUs Europa se ut? Det er kanskje på tide å begynne å tenke tanken. Kapitalistisk integrasjon er lik imperialisme. Virkelig internasjonalisme må bygge på et helt annet økonomisk, politisk og ideologisk grunnlag.

Aktuelle EU-artikler på oljekrisa.no:
Eskalerende krise i EU
EU i gjeldsmyra
EUs desperate energisituasjon
Når sprekker EU?