Forvitringsbanen som uoppnåelig utopi
I fritt fall: Det mørkegrønne
representerer omtrent "forvitringsbanen", det optimale skrekkscenario
for bare 4-5 år siden. Røde prikker viser faktisk produksjon i 2005, 2006 og
2007 (anslag pr. dato) av
råolje, kondensat og NGL. Rød linje: En omtrentlig - trolig for
optimistisk - framskriving fra dagens utgangspunkt.
(26/11-07) Figuren over var en av de første
jeg publiserte på dette nettstedet da det ble åpnet for knapt 2 år
siden. Den viser oljedirektoratets prognoser fra 2005 for framtidig
utvinning av råolje, kondensat og NGL på norsk sokkel, med historikk
til og med år 2004.
Av Jan Herdal
Den mørkegrønne delen representerer sånn
omtrent skrekkscenariet "forvitringsbanen" som verserte i det
politiske miljøet seinest for 4-5 år siden - nemlig hva som, skrekk og
gru, kunne komme til å skje dersom "ingen ting ble gjort".
Den berømte forvitringsbanen førte for øvrig i
sin tid til at daværende olje- og energiminister Einar Steensnæs, KrF,
stod fram og erklærte at her skulle det sannelig gjøres vei i
vellinga.
Vei i vellinga ble gjort. Både i år og til
neste år skal det
investeres 110 milliarder NOK. Aldri før i historien er det pøst inn
slike ressurser på et geografisk begrenset område som norsk sokkel, i
et stadig mer desperat forsøk på å opprettholde utvinningsnivået. Det hjelper bare ikke.
Umsonst, umsonst, mein
lieber Bruder Kunstknecht.
De røde prikkene viser faktisk produksjon i
2005 og 2006, og hvor vi
kommer til å havne i år, et sted på pluss/minus 140 mill. kubikkmeter.
Med øyemål: Det er vel sånn omtrent 15 mill. kubikkmeter under forvitringsbanen,
og 25 millioner under veien i vellinga. Til neste år er vi minimum
tilbake på 1993s utvinningsnivå, trolig enda lenger.
Rød linje: Framskriv 2007s produksjonsnivå
omtrent parallelt med den
mørkegrøne kurva forøvrig, og du er nede på null i 2020. Det er trolig
misvisende optimistisk.
Baksida av medaljen, i den grad den vanvittige
ressursbruken på sokkelen kan kalles en medalje, er nemlig at den
forrykker balansen ved å suge ut de siste reservene raskere enn hva
som ville ha skjedd med et mer jevnt forløp.
Det er ikke mulig å fortsette særlig lenge med
å investere 110 milliarder kroner/år i en oljevirksomhet som synker
med 10 pst. årlig, eller 30 milliarder i leting uten å finne olje.
Hvert år blir det 70 millioner færre oljefat å fordele kostnadene på.
Det er derfor all grunn til å regne med enda
raskere fallrater i siste fase enn hva som her er antydet, og som
altså heller ikke så langt har holdt mål en gang som "worst case".
Hittil har historiens sterkeste prisinflasjon
på olje berget balansen og norsk økonomi. Med den
faktiske utviklinga i utvinningsnivået vi her ser, vil det snart ikke hjelpe om
oljeprisen så når igjen gullprisen.
Hvis dette hadde vært utviklingen i global
oljeproduksjon, ville trolig et par milliarder mennesker ha sultet
i hjel i løpet av de kommende 10 år.
Skjønner våre folkevalgte ledere at dette
begynner å bli alvor? Fins det én eneste stortingspolitiker eller
statsråd som er
interessert i eller opptatt av denne utviklinga og dens konsekvenser?
Ikke én.
|
