|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Fra Tom Herland har vi mottatt følgende innlegg: Oljen, krigen og menneskerettighetene Jeg har vært jevnlig gjest på Oljekrisa i om lag et halvår nå, og jeg vil gjerne gi deg honnør for de mange gode bidragene du gir til den desidert viktigste, men likevel nærmest ikke-eksisterende debatten i vår tid.
Når ikke engang Statoils egne publikasjoner har større
kredibilitet enn tabloidpressens daglige støysendinger, er
realistisk og uhildet informasjon like uvurderlig som den er sjelden.
Jeg fulgte veien hit via de mange uforklarlige og ubesvarte spørsmålene
som stadig hefter ved hendelsene i New York og Washington den 11/9
2001, og Bush-regimets tilsynelatende irrasjonelle og selvmotsigende taktikk
i Krigen Mot (for) Terror i Midtøsten og
resten av verden.
Peak Oil-perspektivet ga denne tragiske utviklingen et skinn av
pervertert logikk.
Oljefelttoget øker stadig stadig i bredde og intensitet, og jeg heller
etter hvert til den oppfatning at den mildt sagt urovekkende politiske
utglidningen i USA, Europa og verden forøvrig i retning av
stadig mindre respekt for internasjonal lovgivning og
menneskerettigheter, militarisering av politiapparatet og tiltakende aggressiv kontroll
og overvåkning av politiske dissidenter så vel som den resterende befolkningen
kan betraktes som forberedelser til den kommende energikrisen og et mål
på dens forventede skala og slagkraft.
Etter alt å dømme kommer denne krigen etter hvert til å omfatte
mesteparten av kloden, men så vidt jeg kan forstå vil hoved-
konflikten bli den som nå raskt er i ferd med å bygge seg opp mellom de nye industri- og energistormaktene i Eurasia på den ene siden og den anglo-amerikanske maktblokken på den andre, med vårt handlingslammede og sterkt energiavhengige Europa dansende i midten i et fåfengt forsøk på å bevare en illusjon av fred og nøytralitet, mens vi klamrer oss til troen på at NATO og FN ikke er redskaper for nykolonialismen, men fremdeles har noe som helst med fredsbevaring å gjøre.
Jeg ønsker ikke å fremstå som noen dommedagsprofet, men så lavt som
listen etter hvert har blitt lagt i forhold til bruken av DU-ammunisjon
og andre både konvensjonelle og mer eksotiske masseødeleggelsesvåpen,
virker det stadig mer realistisk å tro at bruken av slike på det
Eurasiske kontinentet kan ligge i kortene i en ikke alt for fjern
fremtid.
Det vil jo i så fall heller ikke være første gang.
I lys av USA's uttalte planer om å utvide sitt allerede svært omfattende basesystem
i tillegg til konstruksjonen av et rakett"forsvar" i hjertet av Europa
under det pinlig gjennomsiktige påskuddet at det skal fungere som beskyttelse
mot Irans påståtte og mildt sagt dårlig dokumenterte atomvåpenprogram,
er det er vel ingen stor overdrivelse å si at fremtiden virker noe dyster.
Så hva kan vi gjøre for å hindre denne utviklingen?
Jeg må innrømme at tre kvart år med forsøksvis lokalaktivisme allerede
har gjort meg ganske motløs.
Min erfaring så langt er at folk flest har tilnærmet nulltoleranse
overfor dårlige nyheter, og at de få som ikke blir direkte aggressive
eller usaklig latterliggjørende i sitt forsvar av status quo så godt som
aldri evner å ta skalaen på problemet inn over seg.
Det er jo på sett og vis forståelig; hvis jeg hadde kunnet, ville det
ha vært fristende å glemme hele greia selv.
Min relativt beskjedne, uorganiserte og springende informasjonskampanje
har allerede ført til betydelige sosiale kostnader.
Nå har jeg mer eller mindre skiftet til overlevelsesmodus, og forsøker å
finne ut hvordan jeg kan posisjonere meg for å være best mulig rustet
til å møte den nye virkeligheten som er på vei.
Noen fortalte meg for en stund tilbake at det kinesiske ordet for "krise"
er satt sammen av to tegn, hvorav det ene betyr "fare" og det andre "mulighet".
Det er klart at det å ha viten om hvilken retning en fare nærmer seg fra, omtrent når den kommer og hvordan den vil arte seg, potensielt vil kunne gi den som opptrer bevisst en fordel i forhold til de som fortsetter likegyldig med sitt som om alt er i sin skjønneste orden.
Med tanke på all gjelden dollaren har eksportert til verden de siste
tyve-tredve årene, og den systematiske og etter hvert eksponensielt økende mengden
av "gratis" kreditt og ekstra papirpenger som har blitt sprøytet inn i
nær sagt alle lands valutaer i kappløpet for å følge dolllaren ned med
konkurranseevnen i behold, er det mye som taler for at verdensøkonomien
pr. i dag i realitetenen befinner seg i en meget sårbar tilstand av
latent hyperinflasjon.
Jeg vil være svært takknemlig for alle konstruktive tanker, tips eller
ideer du måtte ha i forhold til hvordan man kan overleve både korporlig
og økonomisk i morgendagens verden.
Med vennlig hilsen
Tom Herland
|
