Oljekrisa.no har tidligere omtalt Statoils nyskapning "hurtigutbygginger". Selskapet trapper nå opp denne virksomheten, med myndighetenes velsignelse. En bedre bekreftelse på at vår analyse av situasjonen på sokkelen er riktig, kan vanskelig skaffes. Det er panikken som rår nå.

Med panikken kommer de logiske kortslutningene.

På grunn av en vedvarende, kriminell rovdrift over 15-20 år er de produserende oljereservene nå nedtappet til ca. 720 mill. kubikkmeter. Fjorårets uttak var 115 mill. kubikkmeter, og antatt tilførsel av ny råolje er ca. 20-30 mill. kubikkmeter årlig de kommende åra.

Å prøve å øke utvinningstakten i en slik situasjon er omtrent like fornuftig og logisk holdbart som å hevde at elektrifisering av sokkelen er miljøvennlig. Den gassen som spares på drift av oljeinstallasjonen blir solgt og brent av kundene.

Miljøregnskapet blir negativt, fordi elektrifiseringen krever omfattende anleggsvirksomhet, herunder ytterligere ødeleggelser av norsk natur.

Som oljekrisa har påvist, vil oljedelen av norsk petroleumsvirksomhet langt på veg implodere i løpet av en fem års tid. Den står for to tredeler av inntektene på sokkelen. I en slik situasjon vil det være enda viktigere å ha mest mulig gass til salgs.

Derfor er regjeringa så desperat opptatt av å bytte gass mot billig elektrisitet som kraftkilde på installasjonene. Derfor er den åpenbart villig til å skandalisere seg sjøl og legge seg ut med størsteparten av det norske folk.

Det er mye gass det er snakk om. Mens salgsvolumet av gass i fjor var ca. 100 mrd. kubikkmeter, var bruttouttaket på over 140 mrd. Bruttouttaket inkluderer gass til fakling, reinjisering og installasjonsdrift. Oljevirksomhet er et kraftsluk uten like.

En ansvarlig ressursforvaltning tilsier nå redusert utvinningstempo for å drøye de gjenværende oljerestene så lenge som mulig. En slik tankegang fins det ikke en gang antydning til i offentlig forvaltning.

At børsnoterte Statoil har kortsiktig, bedriftsøkonomisk profitt som ledestjerne er verken en nyhet eller en overraskelse. Der eter de gjerne såkornet, selger bestemora si og pisser i buksa samtidig for å sikre neste kvartalsresultat.

De ressursene det er snakk om i de såkalte hurtigutbyggingene er små, ifølge Statoils pressemelding. Bare delvis riktig, det. De er dessverre ikke bare små - de er latterlig små. Det er hva vi kan kalle mikroressurser.

For å ta det første, Pan/Pandora, som eksempel. Det inneholder ifølge Statoil et sted mellom 22 og 47 millioner fat oljeekvivalenter, tilksvarende 3,5 - 7,5 mill. kubikkmeter standard oljeekvivalenter (soe). Månedsproduksjonen av olje og gass på norsk sokkel er ca. 20 mill. kubikkmeter soe.

Pan/Pandora vil dekke norsk petroleumsproduksjon på dagens nivå i ei uke eller to. De sju nevnte hurtigprosjektene kan i beste fall samlet holde liv i det norske "oljeeventyret" på dagens nivå i et par måneder.

Hurra.

Det er komisk å notere seg hvoran børs/PR-språket systematisk snur opp ned på virkeligheten. Legg merke til at Ståle Tungesvik formelig ramser opp det ene anlegget etter det andre hvor det nå er "ledig kapasitet". Dette framstår nærmest som en heldig omstendighet, om ikke en ren velsignelse, i sammenhengen.

Ledig kapasitet er det, og ledig kapasitet kommer det sannelig til å bli i løpet av de neste 4-5 åra.

Ting henger i hop. Statoil-leder Helge Lund ble tilsynelatende grepet av et akutt anfall av fornuft før helga, da han til NRK sa at selskapet vil måtte revurdere sin satsing på fornybar energi de kommende åra. Som Lund sa, vindkraft er dyrt og subsidiedrevet.

Vindkraft er minst tre ganger så dyr som dagens kraft. Det betyr i praksis at ingen har råd til å kjøpe den, bortsett fra politikere, direktører og annen overklasse, men de er ikke mange nok.

Lund har nok forstått at subsidiekarusellen er i ferd med å stanse. Det skal f.eks. bli interessant å se hvor lenge en bankerott britisk stat kan holde milliarddrysset i gang.

Tilsynelatende var det en genial idè å omforme oljemilliarder til liksomalternativ, og kalle sirkuset både framtidsrettet og miljøvennlig attpå til. Regninga har allerede vokst de ivrigste regjeringene over hodet, og nå skjønner både Lund og flere med han at heller ikke norsk sokkel er en evigvarende Sareptas krukke.