|
Katastrofen som
mulighet

Muligheter: Likhentingen er knapt nok kommet skikkelig i gang
før Aftenposten ser lysende økonomiske muligheter.
Av Jan Herdal
Publisert 16. mars 2011
Jordskjelvet og tsuanmien i Japan
har først og fremst medført en forferdelig humanitær katastrofe, men
også en energikatastrofe som landet vil måtte slite med i mange år. Og forestillingen om at dette betyr mindre
oljeforbruk er feilaktig.
Oljeprisen vil alltid fluktuere, men
de siste dagers nedgang begrunnet med katastrofen i Japan er et
eksempel ikke bare på overreaksjon, men på en direkte logisk
kortslutning i markedet.
Både de umiddelbare tiltakene,
oppryddingen og ikke minst gjenreisningen vil kreve store
energimengder, ofte i form av oljederivatene bensin og diesel. Det
hjelper ikke på situasjonen at
20 pst. av Japans atomkraft er slått
ut, tilsvarende omtrent 6 pst. av landets samla elforsyning.
Storparten av dette vil det ta lang
tid å gjenoppbygge. Reaktorene som er fylt med sjøvann er permanent
ødelagt, og må eventuelt erstattes av nye kraftverk av et eller annet
slag, noe som vil ta år.
De menneskelige tap er fryktelige, men
heldigvis ikke 6 pst. av Japans befolkning på 127 millioner mennesker.
Katastrofens "energibalanse" er med andre ord sterkt negativ.
Japan får 30 pst. (2009) av sin
elforsyning fra atomkraft. Det fører landet høyt opp på lista over
verdens atomkraftnasjoner. 20 pst. av Japans atomkraft utgjør en
installert nettoeffekt på snaut 10 000 MW.
Landet har under bygging en ny
reaktor på 866 MW. Det tar år å få den på nettet, og den utgjør som vi ser bare en brøkdel av det som er slått ut
permanent. Dessuten blir det nå helt sikkert en ny diskusjonen om og -
som minimum - en forsinkelse av byggingen.
Foreløpig effekt i Europa er at den
tyske regjering har bestemt seg for å utsette i tre måneder avtalen
som forlenger en del gamle tyske atomkraftverks levetid med 9 år, fra
2021 til 2030, og yngre kraftverks levetid med 14 år, til 2035.
Tyskland har i alt 17
reaktorer som leverer 26 pst. av landets strøm. I Frankrike er andelen
78 prosent, fra i alt 59 reaktorer.
Sikkerhet under drift er en
betenkelig side ved atomkrafta, sikker langtidslagring av avfallet i
100 000 år en annen. Dessuten har
økende knapphet på drivstoff
allerede ført
uranprisen til himmels.
Fluktuasjonene har vært hysteriske de
seinere åra, noe som reflekterer generelt økende energiusikkerhet.
Uranprisen ligger i øyblikket på ca. det femdobbelte av historisk pris
tilbake til 1988. Store atomkraftprogram i flere land vil bare
forverre situasjonen.
Det er ufattelig hva folk får seg til
å skrive. En leser har gjort meg oppmerksom på
en kommentarartikkel av Kjell Dragnes
i Aftenposten. Sitat: "Katastrofen som har rammet Japan, kan være den
gylne mulighet i en dyster økonomisk og politisk situasjon."
Et ord som "kynisk" kunne ligge bra på
tunga her, men det er min oppfatning at mikrofonstativ ikke kan
utstyres med menneskelige egenskaper. De er bare døde redskap.
Steindøde.
Synd vi ikke har jordskjelv og tsunamier her hjemme, for hvem vil
vel ikke ha økt økonomisk "vekst", bemerker leseren, forøvrig med
henvisning til artikkelen
Strømprisen øker BNP.
Selvsagt er det
både riktig og nødvendig å gjenreise tilværelsen for mennesker som
har mistet alt. Men å kalle det muligheter og økonomisk vekst er
uttrykk for den perverterte tankegangen som er så godt eksponert av
Naomi Klein i boka
"Sjokkdoktrinen - katastrofekapitalismens
frammarsj".
Den enes død, den
andres profitt. Vi gjenkjenner PR-språket som gjennomsyrer et stadig
mer desperat nomenklaturs virkelighetsbeskrivelser: Problemer fins
ikke, bare løsninger.
Filosofien til
Milton Friedman og hans Chicago boys med tidlige politiske disipler
som Augusto José Ramón Pinochet, Ronald Wilson Reagan og Margaret
Hilda Thatcher har gått sin globale seiersgang til de grader at den
i dag kan framføres på kommentarplass i Aftenposten uten synlige
motforestillinger.
En pekepinn om
hvor kapitalismen alt lenge har vært på veg.
|