Ansvarlig
K
ontakt
Bidrag til debatten

ASPO International
 Australia
 Canada
 
Tyskland
 USA

Beginners Guide
Beyond Peak Oil
Cost of energy
Earth Policy Institute
Energikris.nu
Energy Bulletin

Energy Watch Group
Life After
NPG - Albert Bartlett
ODAC
Oil Crash
Oil Crisis
Oljepris.se
Peak Oil

Peak Oil News
Post Carbon Institute
Post Carbon Living
PowerSwitch

API
Bloomberg energi USA 
Energy EU
IEA
OPEC
USA - offisiell statistikk
WTRG

dn.no energi
Energikrise.no
Kveldssong
Oilinfo
Oljedirektorate
t
 

 Tilbake til forsida

 

Katastrofen som mulighet

 


Muligheter: Likhentingen er knapt nok kommet skikkelig i gang før Aftenposten ser lysende økonomiske muligheter.

 

Av Jan Herdal
Publisert 16. mars 2011

 

Jordskjelvet og tsuanmien i Japan har først og fremst medført en forferdelig humanitær katastrofe, men også en energikatastrofe som landet vil måtte slite med i mange år. Og forestillingen om at dette betyr mindre oljeforbruk er feilaktig.

Oljeprisen vil alltid fluktuere, men de siste dagers nedgang begrunnet med katastrofen i Japan er et eksempel ikke bare på overreaksjon, men på en direkte logisk kortslutning i markedet.

Både de umiddelbare tiltakene, oppryddingen og ikke minst gjenreisningen vil kreve store energimengder, ofte i form av oljederivatene bensin og diesel. Det hjelper ikke på situasjonen at 20 pst. av Japans atomkraft er slått ut, tilsvarende omtrent 6 pst. av landets samla elforsyning.

Storparten av dette vil det ta lang tid å gjenoppbygge. Reaktorene som er fylt med sjøvann er permanent ødelagt, og må eventuelt erstattes av nye kraftverk av et eller annet slag, noe som vil ta år.

De menneskelige tap er fryktelige, men heldigvis ikke 6 pst. av Japans befolkning på 127 millioner mennesker. Katastrofens "energibalanse" er med andre ord sterkt negativ.

Japan får 30 pst. (2009) av sin elforsyning fra atomkraft. Det fører landet høyt opp på lista over verdens atomkraftnasjoner. 20 pst. av Japans atomkraft utgjør en installert nettoeffekt på snaut 10 000 MW.

Landet har under bygging en ny reaktor på 866 MW. Det tar år å få den på nettet, og den utgjør som vi ser bare en brøkdel av det som er slått ut permanent. Dessuten blir det nå helt sikkert en ny diskusjonen om og - som minimum - en forsinkelse av byggingen.

Foreløpig effekt i Europa er at den tyske regjering har bestemt seg for å utsette i tre måneder avtalen som forlenger en del gamle tyske atomkraftverks levetid med 9 år, fra 2021 til 2030, og yngre kraftverks levetid med 14 år, til 2035.

Tyskland har i alt 17 reaktorer som leverer 26 pst. av landets strøm. I Frankrike er andelen 78 prosent, fra i alt 59 reaktorer.

Sikkerhet under drift er en betenkelig side ved atomkrafta, sikker langtidslagring av avfallet i 100 000 år en annen. Dessuten har økende knapphet på drivstoff allerede ført uranprisen til himmels

Fluktuasjonene har vært hysteriske de seinere åra, noe som reflekterer generelt økende energiusikkerhet. Uranprisen ligger i øyblikket på ca. det femdobbelte av historisk pris tilbake til 1988. Store atomkraftprogram i flere land vil bare forverre situasjonen.

Det er ufattelig hva folk får seg til å skrive. En leser har gjort meg oppmerksom på en kommentarartikkel av Kjell Dragnes i Aftenposten. Sitat: "Katastrofen som har rammet Japan, kan være den gylne mulighet i en dyster økonomisk og politisk situasjon."

Et ord som "kynisk" kunne ligge bra på tunga her, men det er min oppfatning at mikrofonstativ ikke kan utstyres med menneskelige egenskaper. De er bare døde redskap. Steindøde.

Synd vi ikke har jordskjelv og tsunamier her hjemme, for hvem vil vel ikke ha økt økonomisk "vekst", bemerker leseren, forøvrig med henvisning til artikkelen Strømprisen øker BNP.

Selvsagt er det både riktig og nødvendig å gjenreise tilværelsen for mennesker som har mistet alt. Men å kalle det muligheter og økonomisk vekst er uttrykk for den perverterte tankegangen som er så godt eksponert av Naomi Klein i boka "Sjokkdoktrinen - katastrofekapitalismens frammarsj".

Den enes død, den andres profitt. Vi gjenkjenner PR-språket som gjennomsyrer et stadig mer desperat nomenklaturs virkelighetsbeskrivelser: Problemer fins ikke, bare løsninger.

Filosofien til Milton Friedman og hans Chicago boys med tidlige politiske disipler som Augusto José Ramón Pinochet, Ronald Wilson Reagan og Margaret Hilda Thatcher har gått sin globale seiersgang til de grader at den i dag kan framføres på kommentarplass i Aftenposten uten synlige motforestillinger.

En pekepinn om hvor kapitalismen alt lenge har vært på veg.