Pr. dato kan vi konstatere at utviklingen nærmest går på skinner
slik oljekrisa.no har forutsagt i 2-3 år nå. En gradvis stigende
oljeknapphet rammer først og sterkest det mobile samfunn -
bilindustri, luft- og skipsfart, og brer seg så som ringer i
vannet videre til andre sektorer.
For tida er visst oppgava å "redde"
verdens bilindustri, og de herskende kretser rives mellom sin
liberalistiske ideologi og kravene om proteksjonistiske tiltak. Vi
ser at Ford og General Motors ofrer henholdsvis Volvo og Saab og
svenske arbeidsplasser, for om mulig å ro i land en tiltakspakke for
egen del fra USAs kongress.
Frankrikes president Nicolas Sarkozy lover franskemennene at ingen
fransk bilprodusent skal gå konkurs, men presiserer ikke nærmere
hvordan dette vil harmonere med EUs konkurranseregler. I Tyskland
går Angela Merkel rundt den varme grøten med vage løfter, på samme
måte som Fredrik Reinfeldt i Sverige.
Det er vel mulig at symbolene Ford og
GM er for tunge til formelt å gå konkurs, men de er jo allerede i
dag bare en skygge av hva de tidligere var. Bilene de produserer er
dagens dinosaurer. Som bilprodusenter må de ikke bare skaffe seg et
helt nytt modellprogram, men også en helt ny profil i markedet. Det
tar tid. For mye tid.
Bilindustrien er over toppen, og på veg inn i solnedgangen. Nå
handler det om å ordne retretten, men Ford og GM fortsetter å føre
gårdagens krig. Bilene vil nødvendigvis måtte bli mindre, lettere,
enklere, billigere, med svakere motor og lavere fart.
Ingen - INGEN - av dagens ledende
bilprodusenter konkurrerer, i det minste fullt ut, etter disse
parametrene i dag. Dermed setter de også sin egen framtid på spill.
Noen millioner bilarbeidere vil måtte
reallokeres. Til hva?
Den eneste overraskelsen i det
generelle bildet slik jeg ser det, er et sterkere fall enn forventet
i oljeprisen, som i øyeblikket har falt 3 år tilbake. Dette kan
forklares ut fra to forhold:
1. Den globale, realøkonomiske krisa har utviklet seg sterkere og
raskere enn ventet, med tilsvarende raskt fall i etterspørselen
etter olje.
2. I en
kapitalistisk økonomi slår prispendelen alltid for sterkt ut - i
begge retninger.
Hva som enn
måtte være årsaken til redusert oljeforbruk er uvesentlig, det betyr
uansett økonomisk tilbakegang/krise.
Riktog nok har USAs oljeforbruk
sunket med over 5 pst. hittil i år, men også oljelagrene i landet har
nå sunket to uker
på rad. OPECs produksjon falt med vel 2 pst. i november i forhold
til måneden før, og OPEC kommer i sitt desembermøte trolig til å vedta
nye
kutt.
I New York selges visst nok bensinen
igjen på tilbud for 2 kroner literen. Slikt kan berge General Motors
en måned til, eller kanskje helt fram til sommeren, men alle har vel
fått en såpass merkbar smaktebit av framtida nå at de skjønner dette
ikke kan vare ved.
På norsk sokkel har den naturlige
fallraten ifølge oljedirektoratet allerede nådd 19 pst. pr. år, og
den vil øke suksessivt videre. Ingen makt i verden, og sjøl ikke et
investeringsnivå på ufattelige 145 mrd. NOK som antydet av SSB for
2009, vil kunne tøyle slike fallrater.
Det ligger nok etter hvert an til ny økning i oljeprisen.
Dyrere olje i en verden som allerede er i resesjon betyr forsterket
krise, eventuelt etter en ny syklus av tilsynelatende oppgang, som i
så fall vil bli meget kortvarig denne gangen.
Eksempelvis vil luftfarten igjen måtte
kjempe med økende drivstoffpriser, i tillegg til synkende trafikk.
Det blir en tofrontskrig den er dømt til å tape.
Det som fundamentalt skiller dagens
økonomiske krise fra alle tidligere kriser, er at det ikke lenger
fins ressurser, primært energi, til den nye økonomiske veksten alle
søker, og som ligger til grunn for de Keynes-inspirerte såkalte
stimulansepakkene.
USA aleine
har allerede ei statsgjeld på ufattelige 10 billioner dollar.
Landets utenlandsgjeld er på omtrent det samme.
Vi kan konstatere at verdens
politiske og økonomiske etablissement nekter å erkjenne
virkeligheten. Det famler derfor i blinde, noe som blir tydeligere
for hver dag som går, og er dermed i ferd med å føre verden ut i
katastrofen.
Den tradisjonelle
økonomiske veksten de søker, er ikke lenger mulig. Det må utvikles
fundamentalt nye strategier. Ingen med vett og forstand i behold kan
lenger love en generell vekst i de mindre viktige deler av det
materielle forbruket.
En ansvarlig stat vil måtte
prioritere det mest grunnleggende - arbeid, utdanning, mat, klær,
bolig og helsevesen for folk flest. Alt overflødig, sekundært og
luksuspreget forbruk vil etter hvert måtte skrelles bort.
Kan en kapitalistisk stat gjøre dette?
Sjølsagt ikke. Den er bundet av kapitalens logikk, og vil primært ta
sikte på å sikre overklassens privilegier, koste hva det koste vil
for arbeiderklassen.
Også i et land som Norge vil
klasseskillene i sin mest groteske form, som ei tid har vært
kamuflert av generell velstandsøkning, igjen tre fram og bli fullt
synlige.
I USA har
bilarbeiderforbundet UAW allerede "bidratt" med å tillate en sterk
svekkelse av pensjonerte bilarbeideres helsetilbud. Når det gjelder
reallønn, passerte USAs industriarbeidere som kjent toppen allerede i 1973.
Det kommer mera. Mycket mera.
