En kriseforståelse fra
helvete
Av Jan Herdal
Publisert 10. juni 08
Som
ventet degenererer enhver antydning til norsk debatt om oljekrisa til
et perverst fokus på luksusproblemet bensinpris. Frp-ere er plutselig
blitt påtakelig distriktsvennlige, mens de som står regjeringa nærmere
påpeker at
i rike Norge utgjør bensinkostnader fortsatt en bagatellmessig andel
av husholdsbudsjettet.
Regjeringa
kunne for så vidt godt ha droppet avgiftsøkningen fra 1. juli. Dette
er en økonomisk uvesentlig, tåpelig demonstrasjon som bare fungerer
som en søknad om å få tape neste valg. Jeg er for min også tilhenger
av en fraktutjevningsordning som sikrer like drivstoffpriser over hele
landet.
Det er
meningsløst at vi som bor i det sentrale Østlandsområdet og som har
kollektive alternativ og korte avstander, også skal nyte godt av den
laveste drivstoffprisen. Riktig nok er det klokkeklar kapitalistisk
logikk, men med den logikken bygges ikke et samfunn.
Men - dette
er bagateller i det store bildet. Grunnet økende forsyningsknapphet
vil oljeprisen klatre videre, og saken er at det etter hvert kommer
til å handle om helt andre og mer livsviktige forhold enn bensin- og
dieselprisen for gretne matpakkebilister. Prisøkningen på olje vil bre
seg til alle samfunnsområder og resultere i stigende priser på alt vi
trenger.
Mat, klær,
absolutt alle forbruksvarer. Inkludert bensin.
Samlet sett
vil disse prisøkningene etter hvert bli alt annet enn bagatellmessige,
selv i fortsatt rike Norge, og særlig kombinert med stigende
lånerente, i hva vi kan forutse vil være den kapitalistiske statens
stadig mer fåfengte forsøk på stoppe den ressurs- og råvaredrevne
inflasjonen.
Før eller
seinere vil det også komme til å handle om mat og massesult i "vår"
del av verden. Institusjoner som forvitrer. Samfunn som bryter sammen.
Kaos. Millioner av mennesker i oppbrudd. Et afrikansk scenario for et
Europa som har det mangedobbelte av Afrikas befolkningstetthet.
Hvor lenge
overlever EU?
Hva de
fortvilte protestene fra fiskere, bønder og lastebilsjåfører, bl. a. i
Europa, burde fortelle oss, er at tida er inne til å prioritere
rimelig drivstoff til livsviktige samfunnsfunksjoner, som
matvareproduksjon og kollektiv transport.
Resten -
privatbilisme, luftfart, cruisetrafikk, og i det hele tatt sporten å
brenne hydrokarboner for moro skyld, blir det vel til at
prismekanismen får ta seg av. Helst burde oljen allerede ha vært
rasjonert og vanviddet forbudt, men det er nok ikke ansett som et
alternativ av dagens makthavere.
Millioner av
arbeidsplasser innen tertiærnæringene vil helt enkelt forsvinne. Hvor
skal folk ta veien, om ikke tilbake til primær- og sekundærsektorene?
Matvarehamstringen til byfolk i Spania under den pågående aksjonen til
lastebilsjåførene, som ikke går av veien for å knuse frontlyktene til
lastebiler som trosser streiken, sier sitt om "forbrukertilliten" til
systemet. Hva når det ikke lenger er snakk om en streik, men om
varige, reelle
forsyningsproblemer?
Den
kapitalistiske kriseutviklinga vil danne grunnlag for potensielt revolusjonære
situasjoner. De som har skaffet seg en karriere ved å innbille
arbeidsfolk at en kapitalisme med "et menneskelig ansikt" kan løse
problemene, vil få sitt pass rettelig påskrevet av historien.
Den store
faren er at de politiske kreftene som kunne organisere revolusjonen og
gi den en meningsfylt retning er svake og marginaliserte. Arbeidsfolk er avvæpnet og
maktesløse, og henvist til å "låne" tilbake den merverdien de sjøl har
skapt fra de som urettmessig har tilegnet seg den, til stadig høyere
rente.
Eierklassen
er alt annet enn maktesløs og uorganisert, og har allerede fascismen i
bakhånd. Som historien viser oss vil den ikke nøle med å benytte seg
av den for å opprettholde sine privilegier.
Om den så
skal gå over lik.
|
