Det er liten grunn til å kjøpe BPs påstander om at det bare slippes ut 5 000 fat i døgnet fra den løpske Macondo-brønnen i Mexico-golfen. På den andre sida er nok også påstander om inntil 120 000 fat/døgn kraftig overdrevne.

Verden kan prise seg lykkelig over at det faktisk er et knøttlite oljefelt som har kommet ut av kontroll. Før ulykka anslo BP at Macondo-forekomsten bare inneholder 50 - 100 mill. fat utvinnbar råolje. Øverste halvdel kan avskrives som oversalg. 50 mill. fat tilsvarer 8 mill. kubikkmeter. Totalt en måneds norsk oljeproduksjon.

En mygg. "Felt" i denne størrelsesordenen kalles på norsk sokkel helst tilleggsressurser, og kan stort sett bare bygges ut i tilknytning til eksisterende infrastruktur. Statfjordfeltet var i sin tid på 565 mill. kubikkmeter, 70 ganger så stort som dette.

At man må ned på slike dyp det her er snakk om og ta slike sjanser for å hente opp småklatter sier alt om den fasen oljevirksomheten har nådd fram til i USA og i verden for øvrig. Oljeutvinningen både på USAs fastland og på grunt vann faller raskt. Eneste mulighet for å finne ny olje er å gå på stadig større havdyp.

Tross feltets beskjedne dimensjoner er utblåsningen trolig allerede en av de største menneskeskapte oljekatastrofer noensinne. Skulle alt innhold i Macondo lekke ut, blir det en katastrofe uten sidestykke. Til sammenlikning slapp supertankeren Exxon Valdez ut ca. 250 000 fat i Alaska i 1989, ett av de største utslippene i USA til nå.

Når en liten klatt kan lage et slikt helvete, hva kunne ikke et stort felt få til? Et av BPs nabofelt i golfen, Thunder Horse, produserer tross skuffende resultater fortsatt 170 000 fat i døgnet, ti ganger så mye som planlagt produksjon fra Macondo. Hva om et slikt felt gikk amok?

ITOX I på mexikansk side av golfen regnes som verdens største oljeutblåsning til nå. Det er anslått at mellom 10 000 og 30 000 fat lekket ut pr. døgn i 10 måneder, fra 3. juni 1979 til 23. mars 1980, da det lyktes å stenge brønnen. Vi skjønner at det ikke akkurat handler om presisjonsmålinger i slike tilfeller.

BP stipulerte en døgnproduksjon på 18 000 fat fra Macondobrønnen. Brønnen var ferdig boret til ca. 6 000 meter under havbunnen, og lite tyder på at den er vesentlig ødelagt eller hemmet av havariet. Det er derfor vanskelig å godta at den løpske brønnen skal slippe ut MINDRE enn stipulert platåproduksjon.

Noen kilder hevder BP-representanter har sagt at brønnen kan produsere inntil 50 000 fat i døgnet. Det virker lite sannsynlig for en oljeforekomst av denne størrelsesorden. Ingen oljefelt er like. Det er likevel forbausende lite varisjon å se i platåproduksjonen om vi sammenlikner med småklatter av tilsvarende størrelse på norsk sokkel.

Ta f. eks. Embla, med opprinnelig 10 mill. kubikkmeter utvinnbart innhold, tilsvarende 63 mill. fat. Topproduksjonen var ifølge oljedirektorates database på 1,5 mill. fat i 1994, tilsvarende en døgnproduksjon på ca. 25 000 fat.

Glitne var på 54 mill. fat. Forekomsten passerte toppen i 2002 med 2,1 mill. kubikkmeter, eller 36 000 fat i døgnet. Tambar var på 56 mill. fat, med topproduksjon på 1,7 mill. kubikkmeter i 2002, tilsvarende 29 000 fat i døgnet.

Dette ser ut til å være rimelig forutsigbare saker. Et offshorefelt i denne størrelsesorden skal være nokså vanskelig for å gi mindre enn 18 000 fat i døgnet på topp.

Utslippet fra Macondo har nå pågått siden 22. april, uhemmet i nesten en måned, da BP fikk kontroll over vel 2000 fat/døgn, samt en del gass som fakles fra et boreskip.

Men hvis Macondo-brønnen har "produsert" omtrent som opprinnelig forventet av BP i en måned, har den allerede sluppet ut anslagsvis 500 000 fat råolje, dobbelt så mye som Exxon Valdez. Om BP har fått kontroll over vel 10 prosent, fortsetter brønnen å slippe ut minst 15 000 fat i døgnet.

Tar det ytterligere to måneder å bore avlastningsbrønnene, kan det fort bli 900 000 fat til.

Macondo-feltet var nok allerede i utgangspunktet er marginalprosjekt for BP. Nå har det utviklet seg til et økonomisk mareritt. Hvor lenge tør Statoil å seile i dette farvannet?