|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
- Konsekvenser uten sidestykke
Av Michael Meacher Fire femdeler av verdens oljereserver kommer nå fra felt som ble oppdaget før 1970, og sjøl om en skulle finne et felt så stort som Ghawar i Saudi-Arabia, verdens største oljefelt, ville det bare dekke etterspørselen i verden i 10 år. Peak Oil er det tidspunkt da verdens oljeproduksjon når sitt høyeste punkt for deretter å begynne å falle. Så godt som all ekspertise er enig i at dette tidspunktet nærmer seg raskt, og at det vil inntreffe kanskje om 5, nesten helt sikkert innen 15 år. Det har tatt 145 år å konsumere halvparten av de 2-2,5 milliarder fat konvensjonell olje som vanligvis ansees som totalt utvinnbart i verden. På grunn av enorm etterspørselvekst i Kina og India med vekstrater på 7-10 pst. i land som omfatter 2/5 av verdens befolkning, vil den andre halvparten trolig bli oppbrukt i løpet av 40 år. Alvoret i situasjonen kan vanskelig overdrives. Oljen er bærebjelken i vår sivilisasjon. Alternativ som biodrivstoff, etanol eller biomasse kan spille en marginal støtterolle, men langt fra i den skala som er nødvendig. Når oljen tar slutt vil det ha økonomiske og sosiale konsekvenser uten sidestykke. Er ikke dette for pessimistisk? Vil ikke nye funn fortsatt kunne fylle gapet? Mønsteret fra de siste tiår er et meget sterkt argument imot. 98 pst. av verdens oljeproduskjon kommer fra 45 land. Over halvparten av disse har allerede passert toppen, av dem 7 av OPECs 11 medlemsland. For første gang på lenge ble det ikke oppdaget ett eneste stort oljefelt i 2003. Enda verre – OPECs overskuddskapasitet har falt fra 30 til 1 pst. av verdens forbruk. Den politiske betydning av dette er nesten umulig å forutse. Verdens olje- og gassutvinning vil kunne falle med 4-6 pst./år, mens etterspørselen vil øke med 2-3 pst./år. Verdens oljeproduksjon er på 84 millioner fat/døgn. Som president John Thompson i Exxon Mobile Exploration sa i 2003: - Innen 2015 må vi finne, utvikle og produsere ny olje og gass som erstatter 8 av de 10 fat som produseres i dag. Dette er ikke bare et spørsmål om ny teknologi. Ny olje i en slik mengde er helt enkelt ikke tilgjengelig. Det er tre mulige måter å angripe dette dilemmaet på. Den ene, slik USA hensynsløst gjør, er å tilrane seg løvens del av hva som er igjen ved hjelp av militær makt. En annen er å ta i bruk ukonvensjonelle oljekilder – tjæresand, ekstra tung olje og gass-til-væske-konvertering. En tredje er å akselerere overgang til fornybar energi, særlig vind-, biomasse-, tidevanns- og solkraft. Det virkelig bekymringsfulle er at en langsiktig global politikk på dette kanskje viktigste felt i vårt århundre er praktisk talt fraværende. En sjøldestruktiv kortsiktig tenkning dominerer. Det første alternativet var den virkelige årsaken bak den første Golf-krigen i 1991. Saddam skulle forhindres i å ta kontroll over de saudiarabiske oljefelta. Det var også en hovedgrunn bak de orkestrerte revolusjonene i Ukraina, Georgia og Kirgistan og de militære intervensjonene i Afghanistan og Jugoslavia, fordi alle disse landa spiller en nøkkelrolle for oljetransport fra Det kaspiske hav og området rundt, som inneholder store mengder uutnytta fossil energi, kanskje verdt 5 billioner dollar (En billion = 1000 milliarder. Over 30 billioner NOK. Overs. anm.) Men fram for alt var dette alternativet hovedårsak til Irak-krigen. Av mer enn 80 oljefelt som er oppdaga i Irak, er bare 21 delvis utvikla. Til tross for dette har Irak påviste oljereserver på 110 milliarder fat, men de totale reservene er trolig langt høyere, kanskje hele 200 milliarder fat mer. Dette er er forklaringa på at USA vil ha kontrollen over Irak, men det har medført en stigende politisk, militær og økonomisk pris som må gjøre dette alternativet uholdbart til og med for USA. Et annet alternativ er å utnytte den stigende oljeprisen til å utvikle ukonvensjonelle oljeressurser, spesielt tjæresanden i Athabasca i Canada og tungoljen i Orinoco i Venezuela. Men ulempene i form av kostnader, arbeidskraftbehov, vannmangel og framfor alt CO2-utslipp er uoverstigelige (prohibitive). Når det gjelder kostnader anslår Det internasjonale energibyrået IEA de nødvendige investeringer i olje og gass over de kommende 25 år for å dekke en forventet økning i global etterspørsel på 50 pst. vil være 5 billioner dollar, mer enn fire ganger det britiske statsbudsjettet. (Oljekrisa.no bemerker: IEAs håpløse forestillinger om 50 pst. øking i olje- og gassproduksjonen frontkolliderer som vi ser med Peak Oil innen 5-15 år). Det største hinderet er imidlertid miljøkonsekvensene. Det kreves nesten like mye energi å grave ut, raffinere og oppgradere oljen fra tjæresand som det en får ut av den lette oljen som blir resultatet. Enda verre – prosessen frigjør 5-10 ganger så mye drivhusgasser som konvensjonell olje. Dette er stikk i strid med vitenskapens krav om å redusere utslippene av slike gasser med 60 prosent innen 2050. Det tredje alternativ er helt klart riktig veg framover – en ny verdensorden for energi. Potensialet for å drive verdens økonomi ved hjelp av fornybar kraft er nesten uendelig. Regjeringer bør nå ty til denne muligheten, raskere og i langt større skala enn hittil. (Oversatt og publisert av oljekrisa.no 1/9-06) Les hele artikkelen på engelsk her |
