Aftenposten har villig vekk gjort seg til en brikke i durkdrevne spekulanters forsøk på å produsere en skifergass-boble. Her er starten, og her er er foreløpig siste innslag i den vanvittige kampanjen.

Til og med i norske medier fins det langt mer edruelige framstillinger av saken, f. eks. her. På oljekrisa.no har jeg her tidligere påvist at skifergass aldri vil kunne bli noe annet enn en begrenset marignalressurs. Men kampanjen fortsetter ufortrødent.

I Aftenposten er energikompetansen av en slik karakter at det antakelig knapt nok er noen som veit hva avisa egentlig driver med.

Dersom Jens Ulltveit-Moe er så korka at han følger sine egne entusiastiske investeringsråd når det gjelder skifergass, kommer tapene hans på gullspekulasjonene i Crew til å bli reine barnematen.

Dersom Statoil har kjøpt seg inn i Chesapeake for over 20 milliarder kroner på grunnlag av selskapets offisielle estimater over brønnytelser i sine skifergassfelt, er det stor fare for at de går på en alvorlig økonomisk smell. Statoil kan være lurt trill rundt av smarte amerikanske selgere.

Chesapeake rapporterte et nettotap på ca. 35 mrd. kroner for 2009. Devon, et annet skifergasselskap, tapte 15 mrd. kroner i 2009.

På grunnlag av undersøkelser av brønnytelsene i Barnett Shale, som har avansert til USAs største gassproduserende område og som er det eneste skifergassfeltet med en virkelig produksjonshistorikk, kommer Arthur Berman fram til langt lavere faktiske resultater enn hva skifergasselskapene opererer med i sine etter alt å dømme sterkt oppblåste estimater.

Et allment problem med skifergassbrønner er vanvittig høye fallrater, dype brønner og økende kostnader, slik Berman rapporterer i en initiell undersøkelse av brønnytelser i Haynesville. Gjennomsnittlig dybde på de undersøkte brønnene er 5 000 meter, og brønnkostnaden har begynt å krype opp mot 50-60 millioner kroner.

Andre rapporterer om at de store vannmengdene som sprøytes ned i skiferen under fraktureringen, medfører store problemer. Slik gikk det med grunneiere i Texas som trodde at de skulle bli rike på skifergassen i Barnett.

Ulltveit-Moes artikkel i Aftenposten er så full av sprøyt at det langt på veg unndrar seg kommentar. Her dreier det seg om frammaning av et virkelighetsbilde som er så skrudd at det stort sett bare er til å trekke på skuldrene av.

Blant de mest fantastiske påstandene er at USA vil bli stor nettoeksportør av gass  (LNG-frakt av allerede dyr skifergass ut fra USA!), at det blir rikelig med billig gas som vil endre gassens "geopolitiske spill fundamentalt", og at det blir et rolleskifte mellom Russland og USA.

Alt dette er reine ønskedrømmer uten det minste fundament i virkeligheten. Det forutsetter enten en kunnskapsløshet eller en kynisme av en annen verden.

Skiferleiene ligger ofte svært dypt. Det betyr dype brønner. I tillegg må skiferen sprenges (fraktureres). Det skjer ved at store mengder vann og sand presses ned i brønnen under meget høyt trykk. Sanden bidrar til at sprekkene holdes oppe, slik at gassen kan sive ut. I tillegg tilføres en del kjemikalier.

Frakturering av olje- og gassbrønner har pågått i 60 år, horisontal brønnboring i 30. Det er ingen fundamentalt ny teknologi.

Ukonvensjonell gass av typen skifergass er en marginalressurs som KREVER høye energipriser for å kunne utvinnes. At den tas i bruk, er i seg sjøl et uttrykk for Peak Oil - at energien blir stadig dyrere og vanskeligere tilgjengelig. Marginalressurser kan med andre ord ikke snu prisbildet eller endre energisituasjonen fundamentalt.

De kan bare føre til dyrere energi, og dermed lavere forbruk.

Bare de rikeste forekomstene av skifergass kan utvinnes med dagens gasspris. USGS, notorisk beryktet for sine "optimistiske" overvurderinger av energireserver, anslår USAs samlede utvinnbare ressurser av skifergass til ca. 7 700 mrd. kubikkmeter.

Et langt villere tall på nesten 60 000 mrd. kubikkmeter ukonvensjonell gass ble i fjor kastet inn av The Potential Gas Committee, tilsvarende 80 års gassforbruk på dagens nivå i USA. Slik skapes en boble. Og her i Norge er det Aftenposten som følger opp.

Det amerikanske energidepartementet er tross alt langt mer nøkternt. Det anslo USA samlede gassreserver, konvensjonelle og ukonvensjonelle, i 2008 til å være 6 900 mrd. kubikkmeter, tilsvarende under 10 års forbruk.

USAs årlige forbruk av gass er på 760 mrd. kubikkmeter. Russland har anslåtte konvensjonelle gassreserver på 50 000 mrd. kubikkmeter.

I 1989 utvant totalt 262 000 produserende brønner 685 mrd. kubikkmeter gass i USA. I 2008 utvant 478 000 brønner 714 mrd. kubikkmeter. Antallet brønner økte med over 80 pst., utvinningen med 4 prosent. Sannsynligvis kreves det nå 50 000 nye produksjonsbrønner hvert år bare for å opprettholde produksjonen.

Den som ikke ser implikasjonene av ei slik utvikling bør holde seg langt unna energispørsmål.

Som det framgår av intervjuet med Florence Geny i Petro.no krever boring etter skifergass serviceapparat, ekspertise og store ressurser, bl. a. i form av vann. Europa mangler i dag alt dette. Geologien er ikke en gang godt nok undersøkt til å kunne fastslå om skifergassen i Europa overhode er utvinnbar.

Ikke hvilken som helst skifer kan benyttes. Skiferen må ha et høyt organisk innhold. Jo høyere organisk innhold, desto større mulighet for lønnsom utvinning.

Hun har nok god dekning for følgende konklusjon: "Jeg tror ikke mye vil endre seg som følge av europeisk ukonvensjonell gass, det vil ikke snu bransjen opp ned. Når det ikke revolusjonerer bransjen, vil det heller ikke være en prissetter."

Totalt 12 000 brønner i Barnett Shale produserer omlag 60 mrd. kubikkmeter gass årlig, et gjennomsnitt pr. brønn på 5 mill. kubikkmeter årlig.

På norsk sokkel er ca. 1000 brønner operative. Antar vi at halvparten av dem utvinner gass, vil det si at 500 brønner utvinner 100 mrd. kubikkmeter gass årlig, med et gjennomsnitt på 200 mill. kubikkmeter årlig pr. brønn. En norsk gassbrønn har 40 ganger så høy årsproduksjon som en skifergassbrønn i Barnett.

Europa bruker over 500 milliarder kubikkmeter gass årlig. Om vi antar at den europeiske skiferen er av samme kvalitet som i Barnett, vil det altså kreve 12000 produserende brønner å dekke inn ca. 10 pst. av Europas gassforbruk i dag.

Har Jens Ulltveit Moe og Aftenposten i det hele tatt ofret en tanke på hva det vil koste av tid og penger å stable et slikt produksjonsapparat på beina?

Om det mot formodning skulle utvinnes 5 mrd. kubikkmeter skifergass i Europa i 2020, vil det dekke under 1 pst. av dagens forbruksnivå. Innen den tid har samlet utvinning av konvensjonell gass i Norge, Britannia og Nederland falt med minst det tidobbelte.

Slikt blir det ingen energirevolusjon av.

I et større perspektiv reflekterer tankespinn av den typen som serveres av Aftenposten og Ulltveit-Moe to forhold.

For det første er det et uttrykk for at Peak Oil og den eskalerende økonomiske krisa som følger av den gjør det vanskeligere for spekulanter av alle slag å finne lukrative prosjekter. Spekulasjonene blir villere og mer hodeløse for hver dag som går.

For det andre er denne konkrete saken uttrykk for en stadig mer desperat energisituasjon i EU. Mangelen på reelle alternativer produserer det ene luftslottet mer fantastisk enn det andre.