Nepal, Pakistan, Irak, Iran, Bangladesh, Sri Lanka, Filippinene, Kina, India, Vietnam, Uganda, Zimbabwe, Ghana, Nigeria, Senegal, Kenya, Argentina, Nicaragua, Chile, Costa Rica, Den dominikanske republikk.

Lista er nok langt fra komplett. Vi har her på dette nettstedet tidligere skrevet bl. a. om sviktende elforsyning i Guinea. Bensinprisen var også gnisten som Vesten brukte til å tenne bålet i Myanmar.

Vi går nå inn i ei tid hvor det gradvis vil bli mindre av alt. Og det er ikke snakk om kortsiktige konjunktursvingninger. Dette er langtidsperspektivet nå. Hvordan takler vi den situasjonen?

Foreløpig: Ikke i det hele tatt.

Her til lands velger alle å stikke hodet i sanden, den enkleste "løsningen" på kort sikt. Vi kan vel for vår del ennå sitte noen år og betrakte skrumpende oljesøyler. Omstillingen blir desto verre etterpå.

En menneskelig og rettferdig fordeling av byrdene kan i en slik situasjon bare skje gjennom en form for planøkonomi, som er den mest demokratiske formen for økonomi.

På bakrommene foreligger nok allerede kartene over hvor den globale massesulten vil slå inn først, mens barnehagetantene regjerer mediene under det påskudd at folk flest er idioter og ikke skjønner voksenspråk.

Innerst inne vet vi nok alle utmerket godt hvorfor Natos bombefly dreper kvinner og barn i Irak og Afghanistan. Virkeligheten har lite med det offisielle Norges pludder å gjøre.