Blir det ikke snart slutt på denne helsikes globale oppvarminga, kommer vi til å fryse ihjel alle sammen.

Ikke helt saklig den, nei, men klimahysterikerne kan umulig ha sine beste dager for tida. Jippoet i København, "vårt århundres viktigste møte", er allerede så uendelig langt unna, liksom.

En kuldebølge på den nordlige halvkule er ingen indikator på langsiktig klimautvikling, men den viser oss i det minste at klimamålinger er både vanskelige og manipulerbare saker, og at verden har andre, mer akutte og atskillig viktigere problemer å ta fatt i enn en mulig global oppvarming og ikke minst CO2-deponering som "løsning".

På lengre sikt (mange tusen år) synes det beste tipset fortsatt å være at verden er på veg inn i ei ny istid. Noen ekstra promille CO2 i atmosfæren rokker neppe ved dette.

Mens kvikksølvsøyla forsvinner ned i bunnen av gradestokken utenfor kjøkkenvinduet, viser ikke energikrisa tegn til å fordufte. Tvert om. Noen dager godt, gammeldags globalt vintervær er nok til at oljeprisen kryper over 82 dollar fatet, og britiske energimyndigheter appellerer straks til innbyggerne om å spare på gassen for å unngå forsyningskrise.

Fra overflod til stadig økende knapphet. Det er situasjonen vi står foran.

De britiske energimyndighetenes jordnære appell burde vel være et såkalt tankekors for alle de regjeringer, og ikke minst den britiske, som er i ferd med å ruinere sine statsøkonomier på å få i gang en ny, energikrevende økonomisk vekst som helt enkelt ikke lar seg realisere.

Ufattelig. Ser de ikke motsigelsen? Høyre og venstre hånd, osv.

Det er de som hevder at menneskelig schizofreni ikke er noe annet enn et speilbilde av samfunnets motsetninger. De ærligste og mest sårbare blant oss makter ikke det kyniske hykleriet som kreves for å leve i en kapitalistisk verden. De banner på at to pluss to er fire, og får svi for sin fundamentalisme.

Shane Mulligan slutter seg i en artikkel som er publisert på The Oil Drum til de mange som spekulerer i årsakene til at etablissementet offisielt nekter å innrømme at verden står midt oppe i ei energikrise.

Noen hevder at makta sitter inne med kunnskapen, og at klimahysteriet er en skrudd og pervertert måte å bringe innsikten ut til folket på.

Dette er en type spekulasjoner som er temmelig ufruktbare, da de aldri vil kunne besvares. Det foreligger nok en mengde, sammensatte årsaker - kunnskapsmangel, kynisme, profittjakt, frykt for egne posisjoner og for systemets sammenbrudd.

Kapitalisme er svindel, og kapitalens lakeier lever av svindel.

Det er i denne forbindelsen artig å notere hvordan ordet "finanskrise" nå har fått status som forklarende mantra i alle politiske miljøer og i alle våre "differensierte" medier, hevet over enhver spørsmålsstilling.

Årsak og ansvar er trygt definert og plassert. De som innbiller oss at de styrer verden kan hevde at dette handler om penger, og det kan de gjøre noe med. La seddelpressene gå! Et håpløst sirkus, som er i ferd med å gjennomskues.

Hva med å skaffe seg en gammeltestamentlig syndebukk som alle kan denge hjertelig løs på før vi jager den ut i ørkenen? Det vil være omtrent like effektivt, for her handler det uansett bare om placeboeffekt.

Kan noe tenkende menneske virkelig tro at de grunnleggende årsaker til den realøkonomiske krisa har med penger og følgelig finansinstrumenter å gjøre? Penger er bare representasjon av verdier. Råvarer, energi og menneskelig arbeids- og skaperkraft er ressurser. Verden stanger i ressurstaket.

Artikkelen "På Tampen" har gått som hakka møkk.

Årsaken er at det i de offisielle mediene rett og slett ikke fins slik grunnleggende, uavhengig og kritisk journalistikk om en aktivitet som står for halvparten av landets eksportinntekter. Markedsrettet medieindustri har ikke informasjon som forretningsområde.

Heller ikke myndighetene har interesse av å få avdekket de faktiske tilstander i norsk petroleumsvirksomhet. Det går på å beholde politisk makt, på landets økonomi og på børsutviklinga. En saus av sammenfallende interesser med kortsiktig profitt som fellesnevner.

Hvilken tillit kan vi ha til myndigheter der ministre og toppbyråkrater er like nedsyltet i egne, høyst private næringsinteresser innen sitt forvaltningsområde som en middels oppdrettslaks av lakselus?

Følg pengene, og du følger miljøbelastningene. Norsk oppdrettsnæring har satt ny eksportrekord. Villaksen og viktige industrifiskeslag er i ferd med å utryddes. Det siste merkes på flere sjøfuglbestander.

Det går fire kilo industrifisk på ett kilo oppdrettslaks. Sannsynligvis ikke mer enn hva villaksen trenger. Den store forskjellen er at mens industritrålerne soper havet reint, beiter villaksen av naturens overskudd. På lang sikt er det bare slik beskatning av kretsløpets overskudd som er bærekraftig.

Noen som bryr seg? Ikke i regjeringskvartalet.