Peregrino ligger utenfor kysten av Brasil, på bare ca. 100 meters dyp. Det er ifølge selskapets hjemmeside ett av Statoils største felt i utlandet, men i sommer solgte de 40 prosent til kinesiske Sinochem Group. Produksjonsstart er planlagt til første kvartal neste år.

La oss sammenlikne feltet med Conocos Ekofisk, det første feltet som ble satt i drift på norsk sokkel (1971) og sammen med Statfjord ett av de to klart største.

Ekofisk inneholdt i sin tid i overkant av 3 mrd. fat utvinnbar olje, og er nå nedtappet til gjenværende vel 600 mill. fat, men utvinningstempoet var i 2009 fortsatt over 11 mill. kubikkmeter, langt mer enn planlagt tempo på 7 mill. for Peregrino. Og Ekofisk har ikke hatt et spesielt høyt utvinningstempo etter norske forhold. Feltet toppet med 17,2 mill. kubikkmeter i 2002.

Når Ekofisk fortsatt inneholder 20 prosent av opprinnelig innhold, kommer det ikke av at myndighetene har fått en raptus av ansvarlig ressursforvaltning, og oljen er lett og av god kvalitet. Årsaken ligger i dette tilfellet i geologien. Feltet består av kalkstein med dårlig gjennomtrengelighet.

Til sammenlikning ble Statfjord, som var enda litt større, satt i drift i 1979, 8 år seinere. Statfjord nådde en topproduksjon på snaut 37 mill. kubikkmeter i 1992, og er i dag praktisk talt tømt. Hovedfeltet inneholdt ved årsskiftet 5 mill. kubikkmeter, og hittil i år er 1,5 mill. av dem tatt ut.

Når det gjelder årlig utvinningstempo ser vi at Peregrino kommer til å produsere bare 60 prosent så mye som et i dag utarmet Ekofisk, og 4 ganger så mye som et praktisk talt tømt Statfjord.

Dybde og geologi synes for Peregrinos vedkommende ikke å være spesielt vanskelig. Til gjengjeld består feltet av middels sur, meget tung olje med lav viskositet, helt nede i 13 på API-skalaen. API-standarden er utviklet av American Petroleum institute i USA (derav navnet). Skalaen er slik:

Lett olje:            Over 31,1 API
Medium olje:      22,3 - 31,1 API
Tung olje:           Under 22,3 API
Ekstra tung olje: Under 10 API

Olje under 10 API synker i vann, og kalles ofte asfalt. Den ultratunge oljen som utvinnes i Venezuela, og hvor Statoil er involvert, ligger på 8 API. Den krever spesiell prosessering og leveres som syncrude.

I tillegg til å være tregere å utvinne, er tung olje surere og mer forurensende enn lettere olje. Den betyr høyere vedlikeholdskostnader for raffineriene. Videre krever dagens samfunn mest mulig høyverdige derivater av typen bensin, diesel og flydrivstoff av hvert oljefat. For å oppnå denne produktmiksen trengs dyrere og mer avansert raffineriteknologi for tungoljens vedkommende.

Oljen på norsk sokkel har i stor grad vært lett og av lavere surhetsgrad. Av tungolje kan spesielt nevnes Granefeltet, som ifølge Statoil ligger rundt 19 API.

Generelt tappes den letteste oljen i et felt først. API synker gradvis. Siden de fleste feltene på norsk sokkel er gamle og sterkt nedtappet, må det antas at API på norsk sokkel har sunket noe med åra. Jeg har ikke registrert offentlige tall over denne utviklinga. OPEC-kurven ble for et par år siden nedgradert et par API.

Brasil er utnevnt til verdens nye oljestormakt. En av årsakene til dette er Tupi-feltet i Santosbassenget. Da det ble oppdaget i 2006, sa president Lula  at det representerte Brasils "andre uavhengighet". Tupi sies å være det største funnet på den vestlige halvkule de siste 30 år.

Det mangler ikke på optimistiske anslag. Utvinnbart potensial er ifølge delvis statseide Petrobras 5-8 mrd. fat, ca. to ganger Statfjord om vi tar en mellomverdi. Anslaget omfatter også gassen i feltet. Noe anslag over fordeling mellom olje og gass er ikke oppgitt. Det er nok ikke tilfeldig. Gass er mindre verdt enn olje. Om alt hadde vært olje ville sjøl høyeste anslag bare dekke 3 måneders globalt oljeforbruk på dagens nivå.

Oljen i Tupi er lett og har lav surhetsgrad. "Haken" med Tupi (og mye av Brasils antatte oljereserver) er at feltet for det første befinner seg på ultradypt vann (2000 meter) og for det andre 5 000 meter under havbunnen, under tykke lag av sand, fjell og salt.

Utvinningen skjer i teknologiens grenseland, og ny teknologi må utvikles. Den blir meget dyr, og dessuten er det all grunn til å stille spørsmål ved årlig utvinningstakt.

Petrobras er det første selskapet i verden som utvinner olje under saltlagene (presalt). Trykket er enormt. Salt på denne dybden sies å framstå nærmest som gjørme med en del ukjente fysiske egenskaper, noe som ifølge ekspertene kan vanskeliggjøre en effektiv utvinning.

I første omgang er produksjonsmålet for Tupi fattige 100 000 fat i døgnet i 2011-2012, mindre enn Peregrino, halvparten av dagens Ekofisk og snaut 5 pst. av Brasils oljeutvinning i dag. For dette feltet aleine er totale kostnader anslått til 300-600 mrd. kroner, på grunn av de komplekse geologiske forholda.

Tupis initielle produksjon vil med andre ord ha beskjeden innvirkning på Brasils totale oljeproduksjon. Den har, etter å ha steget relativt jevnt siden 2002, ifølge IEAs Oil Market Report allerede flatet ut og falt svakt i det siste. Brasil med sine 190 mill. innbyggere har en oljeproduksjon omtrent på norsk nivå, og er fortsatt nettoimportør.

Overdrivelser ligger i børssystemets natur. Drift må finansieres. Penger må inn. Da kan det kreves at også relativt progressive presidenter av typen Lula smører tykt på.

Petrobras er allerede ett av verdens mest gjeldsutsatte selskap. Hvis alt var rosenrødt, hvorfor måtte den brasilianske regjeringa så seint som i september rykke inn med en støttepakke på 300 mrd. kroner, noe som fikk både realen og aksjekursen til å vakle?

Petrobras-aksjen har falt fra 45 dollar for ett år siden til under 29 pr. dato. Kan det være noen som gjennomskuer propagandaen?

Samlet anslår selskapet at det må bruke ufattelige 1 500 mrd. kroner for å greie å utvikle sine presaltforekomster av hydrokarboner de neste 5 år. Ikke rart de må snakke sprøyt om både 500 000 fat/døgn og det dobbelte fra Tupi rundt 2020.

Produksjonstallene som foreløpig har materialisert seg, kommer ikke i nærheten av å finansiere slike beløp.

Enkle, konkrete oljefakta av den typen jeg har gjengitt i denne artikkelen er like langtekkelige, kjedelige og vanskelige som de er alarmerende. De beskriver en katastrofe i sakte kino. Gjesp, sier de fleste.

Få gidder å lese slikt. Derfor har propagandaen lett spill.