Et oljeselskap har naturligvis gode grunner til å følge aktivitetene til sine konkurrenter, fordi de kan ha stor kommersiell betydning. I USA var det tidligere vanlig å engasjere folk kjent som "speidere", som holdt rigger under oppsikt, noen ganger gjennom kikkert. De kunne f. eks. telle hvor mange borerør som ble fjernet og slik regne ut hvor dyp brønnen var. De kunne også henge rundt barer og snakke med boremannskap over en øl. I Nordsjøen plasserte oljeselskaper den første tida observatører på trålere for å holde rigger under oppsikt, og om mulig lytte til radiokommunikasjon, i speidingens beste tradisjoner.

Mer eller mindre handlet det om hva som i dag kalles industrispionasje.

Den amerikanske geologen  Harry Wassall, som arbeidet for Gulf Oil, ble overført til Cuba på 1950-tallet, der han giftet seg med en vakker cubansk kvinne ved navn Gladys. Da Gulf Oil kalte han tilbake, foretrakk han å bli boende på Cuba. Han etablerte et lite nyhetsbrev som rapporterte om oljeaktiviteten på øya, og som seinere ble utvidet til å dekke Latin-Amerika. Han utpekte en agent i hvert land som rapporterte om oljeutviklingen, inkludert lokaliseringen av nye "wildcats" og resultatene. Mye av det var ikke spesielt konfidensiell informasjon.

Da Fidel Castro kom til makta, kunne ikke Wassall lenger operere fra Cuba, så han flyttet til Spania og åpnet et kontor i Genève under navnet Petroconsultants og utvidet dekningen til hele verden. Opp gjennom åra bygget han opp et nettverk av kontakter, som ofte var gamle oljefolk med kjennskap til og erfaring fra bestemte land, og som var i stand til å bygge opp databasen på en kontinuerlig og pålitelig måte.

De ledende oljeselskapene støttet tiltaket i all stillhet, da de foretrakk ikke å snakke direkte med hverandre, samtidig som de ønsket å få vite hva de andre holdt på med. De ville selv ha god informasjon, og derfor leverte de også god informasjon. På den tida var ikke dette spesielt følsomt. Petroconsultants var blant de første til å knytte datamaskiner til databasen, og i en periode fant ledende oljeselskaper det hensiktsmessig å la Genève administrere sine egne databaser på konfidensiell basis.

Selskapet ble eldre sammen med sin eier, og ble en ganske sjarmerende gammeldags organisasjon bestående av gamle oljemenn som hadde bygget opp langvarige relasjoner, og som hadde kunnskap og bakgrunn til å samle opp verdifull informasjon.

Harry Wassall ble interessert i Peak Oil-saken, og så dens videre konsekvenser. Petroconsultants leste min første bok The Golden Century of Oil, der mye var feil fordi jeg på det tidspunktet ikke skjønte hvor upålitelige de offentlig tilgjengelige dataene var. De inviterte meg til å gjennomføre en ny studie, men denne gangen basert på deres database. Også Jean Laherrere, pensjonert fra TOTAL, ble med. Vi gjennomførte en større studie basert på den omfattende informasjonen som ble gjort tilgjengelig for oss. Resultatet ble hemmeligholdt under press fra et oljeselskap, men Petroconsultants stod som medutgiver av min andre bok, The Coming Oil Crisis, og oppmuntret Jean og meg til å skrive artikkelen The End of Cheap Oil i Scientific American i 1998.

Harry Wassall døde i november 1995 og Petroconsultants ble solgt til IHS, et amerikansk datbasefirma, så vidt jeg husker grunnlagt av et medlem av den tyske Krupp-familien som ikke hadde noen spesiell ekspertise i olje.

Genève-kontoret fikk nå en langt mer kommersiell basis, og mesteparten av den gamle staben sluttet. De tok med seg års kontinuitet, vennskap, spesielle relasjoner og lang erfaring.

Følgelig ble det langt vanskeligere å samle inn verdifull informasjon. Oppgaven ble også vanskeligere i seg selv, fordi de store oljeselskapene ikke lenger dominerte bransjen, grunnet framveksten av statlige selskap og mange mindre marketingselskap. I mange tilfeller var det ikke lenger mulig å gjøre annet enn å hente offentlig informasjon, delvis fra nettet, og prøve å samordne den så godt som mulig.

CERA var et oljekonsulentbyrå ledet av Daniel Yergin, vel kjent for sin fremragende bok The Prize, som beskriver oljeindustriens historie. Han har ikke selv erfaring fra oljeindustrien, men selskapet kunne selvsagt gi råd om utviklingen innen olje uten å ha detaljkunnskap om reservene i enkelte felt eller land.

CERA ble kjøpt av IHS og har nå tilgang til dets database, for hva den måtte være verdt. Som et konsulentbyrå har CERA naturligvis interesse av fornøyde klienter og av å unngå følsomme spørsmål.

Når det gjelder Peak Oil-studier, er det fortsatt best å bruke den tidligere Petroconsultants-databasen som utgangspunkt, og oppspore seinere endringer, revisjoner og tillegg for å fjerne feil og inkonsistens. Til tross for vanskeligheter som gjør det praktisk talt umulig å skaffe seg fulldekkende informasjon, er dette en vei å gå for å avdekke og følge det generelle uttømmingsbildet.