Tilbake til forsida

Feilallokert

Bombemål i rosa fra Richard Nixon og seinere vinner av Nobels fredspris Henry Kissingers hemmelig krig i Kambodsja i perioden 1969-1973. Bare i løpet av de første 14 måneder ble det fløyet 3 630 tokt med de massive B-52 bombeflyene. Hvor mange ble drept?

(19/10-07) Philip Shorts bok "Pol Pot - historien om et mareritt" foreligger nå på norsk, og gir Nato-borgerskapet en ny kjærkommen anledning til å ta de norske maoistene i skole for deres naive og nesegruse beundring for regimet. Det er selvsagt vel fortjent.

Av Jan Herdal

Men - som vanlig stopper analysen ved maoistenes galskap. Det er et resultat av maktforholdene i dagens verden.

Resten er taushet.

Som alltid ved slike anledninger er det betimelig å "glemme" at da kambodsjanerne hadde hivd ut morderne med vietnamesisk hjelp, sørget Vesten med USA i spissen for at de ble sittende som Kambodsjas "legitime regjering" med full diplomatisk status i FN.

USA og Kina forsynte dem med våpen i leirer de hadde opprettet på thailandsk side av grensa, slik at de kunne fortsette sin terrorvirksomhet mot sivilbefolkningen inne i Kambodsja i flere år.

De norske maoistene kunne saktens beundre Pot Pot, men de kunne ikke forlenge regimets forbrytelser. Det kunne bare Vesten og Kina i fellesskap.

Det fins også en forhistorie som er like betimelig å glemme. Richard Nixon og seinere vinner av Nobels fredspris, Henry Kissinger, førte en hemmelig bombekrig i Kambodsja i perioden 1969-1973.

Bare i løpet av de første 14 måneder ble det fløyet 3 630 tokt med de massive B-52 bombeflyene. Unnskyld - hvor ble det av beingrindene fra dette helvetet?

Historien er full av paradokser. Jeg var selv til stede da daværende Venstre-leder Odd Einar Dørum holdt en flammende appell på Youngstorget til støtte for de fundamentalistiske mujahedin som Nato i dag bekjemper i Afghanistan.

De var da tapre og ridderlige frigjørere i modig kamp mot sovjetisk okkupasjon. Vestlig, inkludert norsk, støtte flommet inn via Pakistan. Vi slapp - for å si det slik - ånden ut av flasken.

I dag heter de terrorister, fordi de har valgt feil fiende.

Men - det var ikke dette jeg skulle skrive om denne gangen. Det var feilallokeringen. I en oversatt artikkel av Philip Short i Dagbladet finner vi følgende:

"Heller ikke Pol Pots landbrukspolitikk var urimelig i seg selv. Joel Charny, amerikansk bistandsekspert for Sørøst-Asia, skrev at Pol Pots utviklingsplaner - graving av vanningskanaler, rydding av skog for å dyrke ris, blanding av biogjødsel... "ville ha vunnet bifall fra et bredt tverrsnitt av utviklingsmiljøet [i Vesten]"."

Videre: "Problemet lå i måten Pol Pots regime satte politikken ut i livet på. Pol Pots regime "var ikke irrasjonelt", skrev en fransk spesialist, "bare grusomt og inhumant"."

Dette kanskje da i motsetning til USA og Nato, som i dag oppfører seg både irrasjonelt, grusomt og inhumant i Irak og Afghanistan?

Vel, den totale menneskeforakt er ikke noe "bare", selv om den synes mer å være regelen enn unntaket i storpolitikken. I Kambodsja ble bybefolkningen jaget ut på landet ved hjelp av Victor Mihailovitsj Kalasjnikov. Phnom Penh ble tømt i løpet av noen dager.

Og endelig nærmer vi oss poenget for vår tid og framtid:

Den eksplosive veksten i verdens bysamfunn er et resultat av og har som grunnleggende forutsetning et stadig økende uttak av lagret, fossil energi.

Etter som forsyningene av kull, olje og gass passerer toppen og begynner å svinne, vil denne utviklinga måtte reverseres, enten vi liker det eller ikke. Dette kommer ikke primært til å handle om valg eller politiske vedtak.

Det vil handle om nødvendig realitetstilpasning.

Grunnet den sterke veksten i folketallet er det ikke usannsynlig at klokka vil bli "skrudd tilbake" raskere enn den er blitt skrudd "fram"
i løpet av de siste par generasjonene.

Flere mennesker må etter hvert ut på markene for å prøve å skaffe mat, slik at flest mulig kan overleve. Vi vil være feilallokert, de aller fleste av oss. Det samme gjelder storparten av landets infrastruktur.

Hvor mye infrastruktur kan forresten en befolkning på 5 millioner mennesker greie å opprettholde uten olje?

Det er ingen grunn til å glorifisere scenariet. Tvert imot. Det kommer ikke til å "svinge" av denne utviklinga. Faren er stor for at den blir kantet av fornedrelse, nød og elendighet. Denne faren øker på grunn av vår samtids politiske blindhet.

For mange vil det være all grunn til å lengte tilbake til "de gode gamle dager" - som dessverre ikke lot seg opprettholde av objektive, ressursmessige årsaker.

Det er vel nettopp dette som gjør det så vanskelig å innse realitetene. Vi foretrekker ansvarsfraskrivelsen, virkelighetsflukten og de glatte løgnene enda noen år, så lenge det går. Konsekvensene av å ta virkeligheten inn over seg blir for skremmende og drastiske.

Her til lands vil det på grunn av vår privilegerte situasjon trolig kunne humpe og gå enda litt lenger enn i store deler av verden forøvrig.

Vi kunne ha redusert problemene om vi begynte å planlegge og forberede for denne uunngåelige utviklinga, bl.a. gjennom en bevisst befolkningspolitikk. Men til det trengs en realistisk framtidsforståelse, og den er ingen villig til å legge fram i dag.

 I stedet velger vi å rave videre i blinde inn i katastrofen.

Demokratiske napalmbomber i Vietnam: Hele landsbyer ble rutinemessig utslettet over hele store deler av Indokina, og et par tiår før det i Korea. Like skremmende som selve handlingene er de nå globale mekanismene for tankekontroll som sørger for at verdenshistoriens største krigsforbrytelser etter Hitler er borte fra vår kollektive bevissthet. Til disse mekanismer hører velbetalte intellektuelle som beredvillig er med på å rope "stopp tyven" når det er påkrevd.