Tilbake til forsida

"Vi er jo redd for at det kanskje
kan komme nedskrivinger
i ressursklasse 1 til 2."
Frian Årsnes, Econ Pöyry,
i Norsk Sokkel nr. 2/2011

Ikke fullt så sikkert lenger

Olje og vann: Hvis bare 20 prosent av det som kommer ut av en brønn er olje og resten vann, vil det kreves ca. 5 brønner for å erstatte en som produserer bare olje. En sentral problemstilling på norsk sokkel nå og i åra som kommer.

Av Jan Herdal
Publisert 6. november 2011

I denne artikkelen påpeker jeg bl.a. det uholdbare i direktoratets årlige, tilsynelatende vilkårlige oppskrivinger av gjenværende reserver i produserende oljefelt, samtidig som produksjonen ubønnhørlig fortsetter å synke.

I direktoratets eksterne blad Norsk Sokkel nr. 2 2011, som av en eller annen grunn ennå ikke er lagt ut på dets hjemmeside, fins det blant den sedvanlige svadaen en informativ artikkel skrevet av Astri Sivertsen som i uventet klare ordelag setter fingeren på noen ubekvemme realiteter.

Den berører i praksis nettopp det kommende sammenbruddet i oljedelen av norsk petroleumsproduksjon som oljekrisa.no har vært opptatt av noen år allerede, og som jeg for min del nå anser som uunngåelig.

Tittelen på den 3-siders artikkelen er "Frykter tap av sikre ressurser" (direktoratets utheving). For ordens skyld og for å unngå misforståelser: Det som omtales er reserver, ikke ressurser, i henhold til direktoratets egen terminologi.

Reservekategoriene 1 og 2 er de sikreste på norsk sokkel. De omfatter restinnholdet i produserende felt samt innholdet i nye felt som er godkjent for utbygging av myndighetene. Svikter disse, er det enda større grunn til å stille spørsmål også ved resten (som består av en reservekategori til, samt fire ressurskategorier).

Hvis det er la oss si 1000 produksjonsbrønner i drift på norsk sokkel, og naturlig fallrate er 20 pst. pr. år, må det bores 200 brønner pr. år for å opprettholde produksjonen. Det forutsetter at de nye brønnene er av samme kvalitet som de som erstattes.

Det er dessverre ikke tilfelle. Mesteparten av de store produksjonsfeltene er i haleproduksjon. Ressursene er uttært, og inntrengingen av vann øker. Enkelt sagt: Hvis vannproduksjonen øker, må det bores tilsvarende flere nye brønner for å erstatte en gammel.

Det er nettopp denne situasjonen som tas opp i nevnte artikkel, og seniorkonsulent Frian Årsnes i Econ Pöyry sier det slik:

"Hvis den nåværende trenden fortsetter, med økende vannproduksjon per brønn og synkende gjennomsnittsproduksjon per brønn per felt, så må det bores veldig mange flere brønner for å få ut de gjenværende volumene."

Her kan det trygt tilføyes at det ikke fins noe "hvis". Både Årsnes og ekspertisen i direktoratet vet at utviklingen vil fortsette. De "gjenværende volumene" som han snakker om, er de som ifølge direktoratet fortsatt skal foreligge i produserende felt, gjengitt i denne tabellen.

De er som vi ser mer enn skrale nok sjøl om de skulle være riktige.

Dessverre er ikke problemet avgrenset til gamle felt. Årsnes: "Selv på nye felt er det et forbausende stort behov for nye brønnslisser. Noe som har overrasket oss. For det betyr jo at plattformene ikke kan ha blitt designet for å håndtere hele feltets levetid."

- Det må jo være en sammenheng mellom reserveestimatene som selskapene rapporterer til Oljedirektoratet, det antallet brønner som de forventer å bore, og produksjonen som de forventer fra disse brønnene, sier Årsnes videre.

En observasjon som ikke er direkte vanskelig å slutte seg til.

- Hvis vi ikke greier å bore det antallet brønner som er lagt til grunn for produksjonsestimatene, er det fare for at ressurser går tapt, sier informasjonsdirektør Sveinung Sletten i Petoro til bladet, og videre:

"På flere av våre felt er boreaktiviteten betydelig redusert, særlig de siste årene. Derfor må det en to- til tredobling til for å ta opp de reservene som står i Faktaheftet, og som er de reservene vi anser for å være nesten helt sikre."

Plutselig: bare nesten helt sikre? Jeg har aldri hørt nomenklaturet bruke noe annet begrep enn sikre om disse reservene.

- Vi har kommet inn i en ond sirkel. Borekostnadene øker, samtidig som volumet fra brønnene har blitt mye mindre, sier sjefingeniør innen feltutvikling Odd Tjelta i direktoratet.

Alle de tre uttrykker den forskriftsmessige optimismen. Det var bedre om de la den til side for heller å se sannheten i hvitøyet. Hva de omtaler er et stadig eskalerende kappløp som allerede er tapt. Jo lenger det fortsetter, desto mer brutalt blir sammenbruddet.

For de som har litt forkunnskap og som ønsker reell informasjon om situasjonen på sokkelen er artikkelen vel verdt å lese i sin helhet. Bladet legges trolig snart ut på direktoratets hjemmeside. Papirutgave kan også bestilles, gratis, fra direktoratet.