Når PR-jippoet i København er over, har det globale "miljø"-jetsettet trolig produsert CO2-mengder som tilsvarer hele Europas forbruk av plastbæreposer resten av hundreåret. Uten merkbart resultat.

Til København drar den samme evige middel- og overklassen som aldri blir lei av å reise verden rundt og fortelle seg sjøl at noen andre må ta støyten. Helst de fattige, da, for det er jo oss venner imellom og høyst internt sagt de som utgjør den virkelige trusselen.

Sjøl skal de fortsette omtrent som før, bl. a. ved hjelp av "biodrivstoff" til biler og fly. Det internasjonale klimakvoteregimet er en av de nye, moderne og fiffige kolonimekanismene som skal ordne dette.

Slik har klassesamfunnet alltid fungert. I dag er tenkningen globalt systematisert og har moteriktig inkorporert en betalt, fiktiv og kunnskapsløs "miljøbevegelse", som lett lar seg mobilisere for avgiftskutt, massebilisme og økt ressursforbruk.

Virkelige resultater blir det ikke. Poenget med symbol- og slagordpolitikken er at det ikke skal bli resultater.

Den samme gjengen som bestyrtet forteller oss at nedbrenning av regnskog står for 20 pst. av verdens CO2-utslipp, snur seg rundt en gang eller to, og påstår så at det er helt glimrende om mest mulig biomasse brennes i vest, til oppvarming og bilbruk.

Hvor går egentlig de geografiske grensene for denne fantastiske omvandlingen av biomassens grunnleggende miljøegenskaper?

Er det ikke både mer rasjonelt og humant å brenne de fattige direkte, framfor å la slavedrivere på vårt oppdrag pine dem langsomt ihjel på Brasils sukkerrørsplantasjer, for å omsette manuell energi til bildrivstoff?

Hele sirkuset er fullt av indre motsigelser, inkonsekvenser og tvilsomme regnestykker, som bare kan skjules ved hjelp av jernhard mediekontroll. Her er noen spørsmål som aldri stilles:

Hvorfor er det i det ene øyeblikket livet om å gjøre å forsvare hver tomme regnskog i for oss fjerne deler av verden - samtidig som det åpenbart er bra å legge ut nye, gigantiske landareal til kunstgjødsling og monokultur av biomasse til bildrivstoff?

Gigantiske må de være, om de skal få praktisk betydning. Hele Norges landbruksareal ville trolig gå med bare for å dekke den daglige rushtrafikken inn og ut av Oslo med biodiesel. Løsningen? Den vanlige. Finn jord et annet sted i verden. Helst et sted hvor folket er så undertrykt og utarmet at det ikke kan motsette seg noe som helst.

Hvis det er feil å brenne gammel biomasse (olje, kull, gass), hvorfor er det helt greitt å brenne ny biomasse? Hvor går grensa, ved 100 år? 1000? En million? Olje og gass er gammel biomasse som midlertidig er tatt ut av kretsløpet. Bør ikke også ny biomasse da tas ut av kretsløpet, for å berge verden?

Hvordan kan gammel biomasse være mer skadelig enn ny? Ja, hvordan kan det tvert imot være sunt å øke jordas produksjon av ny biomasse ved hjelp av kunstgjødsel (i hovedsak produsert med olje og gass), for så å brenne den?

Hvor bærer det hen å være monomant opptatt av CO2, en drivhusgass som antas å stå for 22 pst. av samlet klimaeffekt, mens verden rammes av en hel mengde, sammensatte miljøtrusler, og hvor ressursutarming, fattigdom og massesult er de viktigste?

Skal vi først gi oss inn på den skrudde CO2-rensetankegangen, ville det trolig ha vært bedre å bygge gigantiske lufttørkere verden over, og kanalisere vannet som utvinnes inn i vannforsyningen der det måtte trenges. Det ville i det minste være dual purpose.

Løsningene som presenteres er ikke løsninger. De er tvert imot mer av det samme. Mer av det som angivelig skal bekjempes. "Løsningene" er basert på vekstfilosofien, på økt ressursforbruk.

Den norske regjering gjør seg nå til talerør for gigantiske, energikrevende industriprosjekter til milliarder av kroner for å sende CO2 via rørledninger fra kontinentet til lagring i berggrunnen i Nordsjøen og på Svalbard.

Bare i et land som fortsatt har 150 milliarder oljekroner å pumpe inn i statsbudsjettet kan vi bli virkelighetsfjerne nok til å tro at dette lar seg realisere økonomisk, og enda verre - at det gagner verden og menneskeheten.

Ifølge OECDs energiovervåkingsorgan IEA har verdens oljeforbruk falt med ca. 2 mill. fat/døgn siden toppåret 2007. Det har redusert verdens CO2-utslipp fra olje (nærmere bestemt råolje, kondensat og NGL) med anslagsvis 350 mill. tonn/år (forbrenning av to fat olje avrundet til 1 tonn CO2).

Det er ca. 6 ganger Norges samlede CO2-utslipp. Det er 70 ganger hva Norge i Kyoto-protokollen har forpliktet seg til å redusere utslippene med innen 2012. Det er omtrent like mye som hele EU har forpliktet seg til i Kyoto-protokollen.

Siden toppåret i 2001 er Norges daglige oljeutvinning redusert med vel 1,6 mill. fat/døgn, eller ca. 600 mill. fat/år. Med dette har Norge redusert verdens samlede CO2-utslipp med ca. 300 mill tonn/år, fem ganger Norges samlede utslipp, og 60 ganger våre egne forpliktede utslippsreduksjoner innen 2012.

Konklusjonen ligger i dagen: Glem de fantasifulle "klimatiltakene". Det skal relativt små forbrukskutt til for å innfri store utslippsforpliktelser. Dette er den enkle, effektive, direkte og innlysende måten å gjøre det på. Og det vil drøye ressursene, slik at også våre etterkommere kan håpe på en noenlunde levelig tilværelse.

80 pst. av verdens energigenerering kommer fra fossile kilder. Til 80 pst. er det med andre ord olje, gass og kull som driver all aktivitet, alle industriprosjekt inkludert "miljø"-prosjektene, på jorda. Økt industriproduksjon forutsetter helt enkelt økt bruk av fossil energi, og gir dermed økte utslipp.

Er dette så vanskelig å forstå?

Mesteparten av de økte CO2-utslippene i verden kommer nå fra økt kullforbrenning. Det skjer særlig i Kina og India, fordi det er denne typen energi disse landene rår over.

Sjøl om all økning i CO2-utslipp skulle komme fra u-land fram til 2030, slik IEA antar, vil hver kineser og i enda større grad hver inder fortsatt bare stå for en brøkdel av utslippene til hver europeer, for ikke å snakke om hver nordamerikaner, som ennå slipper ut 4-5 så mye CO2 som hver kineser.

Det fins ikke noe som kan hindre dem i å utnytte sine ressurser, i hvert fall ikke så lenge hver innbygger i USA bruker 3 ganger så mye kull som hver kineser, og 8 ganger så mye som hver inder.