|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Om marginer og framtidas gjøkunger Statistisk Sentralbyrås melding om at eksportverdien av norsk olje falt fra 24,6 milliarder kroner i september i fjor til 24,2 milliarder samme måned i år, forteller om et foreløpig lite, men viktig trendbrudd. Av Jan Herdal For første gang har ikke den inflatoriske veksten i oljeprisen fullt ut kompensert for fallet i norsk oljeproduksjon. Med en økning av gassinntektene fra 7,2 til 9,4 milliarder er utviklinga likevel fortsatt positiv, og holder seg på et nivå som tilsvarer ca. 400 milliarder kroner i bruttoinntekter på årsbasis. Totale kostnader på sokkelen, inkludert letevirksomhet, utbygging og drift er av dette nettstedet anslått til noe rundt 130 milliarder kroner i år. Kostnadsveksten har imidlertid vært på gjennomsnittlig ca. 10 pst. årlig de siste fire åra. Overskudd: Ca. 270 milliarder. Det er fortsatt mildt sagt gode marginer i norsk oljevirksomhet. Det er likevel verdt å merke seg at oljen står for over 70 pst. av de totale inntektene, og en ren volumerstatning målt i standard tonn oljeekvivalenter av bortfalt oljeproduksjon med gass og kondensat kan på ingen måte oppveie inntektsbortfallet fra oljen. Bl.a. derfor virker det tilslørende når myndighetene velger så snakke om "total væskeproduksjon", i stedet for å holde på et klart skille mellom olje og gass i kondensert form. I øyeblikket faller oljeproduksjonen med nesten 15 millioner kubikkmeter på årsbasis. Med dagens oljepris tilsvarer det en salgspris på 30-40 milliarder kroner. I dag går Norge årlig 70 milliarder i minus uten oljeinntektene, og regjeringa bruker omtrent samme beløp oljekroner for å sy sammen statsbudsjettet. Rent teoretisk: gitt flat oljepris, samme fallrate som i dag og fortsatt kostnadsvekst som nå, vil overskuddet på sokkelen være oppspist i løpet av 5-6 år. Så ille går det neppe. Oljeprisen vil fortsette å øke, og det kan også påregnes økende gassinntekter enda noen år. Men også kostnadene vil øke, og oljeproduksjonen vil fortsatt falle bratt. Det gir et bilde av gradvis fallende marginer. Hvor fort det går er i hovedsak avhengig av de faktorene som er nevnt ovenfor. Uansett vil det etter alt å dømme gå fort nok til å fastslå følgende: Det vil kreves mer enn en finansminister fra SV for å finne plass i dette bildet til titalls milliarder av offentlige kroner til rensing av gasskraft i åra som kommer. Det mest tragiske i hele denne historien er at gasskrafta som produseres i hovedsak skal benyttes til å forsøke å opprettholde i enda noen år en rovdriftstakt på sokkelen som forlengst er blitt fullstendig uholdbar i forhold til ressursgrunnlaget. I Norge fins det knapt nok annen virksomhet som kan drive lønnsomt med de strømprisene det her er snakk om. Middelet er de såkalte EOR-teknikkene, som i hovedsak består av å gjennomhulle reservoarene med flere produksjonsbrønner og tilføre økt kunstig trykkstøtte. Meget kraftkrevende, alt sammen. Kostnadene øker. Når produksjonsfallet så setter inn, har det en tendens til å bli meget sterkt, slik vi til fulle ser på britisk sokkel, og den dagen det puttes mer verdier ned i en brønn enn hva som kommer opp av den, er det definitivt slutt. Det er en meningsløs runddans som her er påbegynt, og lar vi denne utviklinga fortsette et stykke inn i framtida vil kostnadene etter hvert bli astronomiske og spise opp alt som fins av overskudd, nær sagt uansett oljepris. Gamle pengemaskiner vil gradvis forvandles til gjøkunger i en kamp mot termodynamikkens lover som vi er dømt til å tape.
|
