|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Somalia: Oljekrig via stedfortreder
Den seinere tidas oppblussing av kamper mellom forskjellige grupper i Somalia er et typisk eksempel på kriger som utkjempes over hele det afrikanske kontinentet, hvor den virkelige drivkrafta verken er folket eller regjeringa, men stormaktene. Somalia er et nytt land som er låst opp i en brutal kamp mellom makter som konkurrerer med hverandre om kontrollen over Afrikas Horn. Forklaringa på innblandinga i Somalias indre saker er enkel. Landet er rikt på naturressurser – uran, olje og naturgass. Olje ble oppdaget av britiske og italienske geologer allerede i kolonitida. Seinere konkurrerte franske, amerikanske, britiske og italienske oljeselskap om konsesjoner for å utvinne oljen. I åra som fulgte ble Somalia slagmark mellom Europa og USA, som begge ville kontrollere landets oljerikdommer. Europa, ledet av Storbritannia, konkurrerte med USA ved hjelp av lokale militsgrupper støttet via klientland som Kenya, Uganda og Djibouti, mens USA støttet sine militser gjennom land som Etiopia og Sudan. Maktkampen mellom Europa og USA førte til tiår av borgerkrig, løsrivelsesbevegelser og utbryterstater. Seint på 1980-tallet, under Somalias proamerikanske president Siad Barre, ble nesten to tredeler av landet delt ut til de amerikanske oljegigantene Conoco, Amoco, Chevron og Phillips. Barre ble ubeleilig styrtet gjennom et kupp nettopp da Conoco rapporterte at det var oppdaget olje i ni letebrønner, noe som ble bekreftet av geologer fra Verdensbanken. Under kuppet tok USAs ambassadør til Somalia, Robert Oakley, tilhold i Conocos hovedkvarter. Barres fall fikk daværende president Bush senior til å sende 20 000 amerikanske soldater til Somalia i 1992 for å gjenreise amerikansk kontroll og sikre de amerikanske selskapenes verdifulle oljekonsesjoner. Den militære invasjonen ble framstilt som en ”humanitær intervensjon” som skulle redde sultende somaliere fra hungersnød. Men USA led nederlag, og måtte trekke seg ut. En bitter kamp mellom amerikanske og europeiske interesser fulgte, via deres agenter i Somalia og i naboland. Maktkampen var såpass jevn at ingen stabil regjering lot seg danne, og en rekke landområder, som Puntland, Somaliland og Jubaland, ble oppmuntret til å bryte ut som egne stater eller i det minste søke økt selvstendighet. Til tross for borgerkrigen kunne utenlandske oljeselskap fra Frankrike, Storbritannia, De forente arabiske emirater og Kina inngå konsesjoner med Somalias overgangsregjering (TNG) og med regjeringene i Somaliland og Puntland. TotaltFinaElf, som har operert fra havnebyen Berbera under hele borgerkrigen, underskrev en avtale med TNG i 2001 om å lete etter olje utenfor kysten av landet. Britiske Rovagold, Dubai-baserte Zarara og to kinesiske selskap inngikk avtaler med regjeringa i Somaliland, og det er rapportert at kinesiske selskap driver letevirksomhet i Puntland. Først etter 11. september 2001 fikk USA ny interesse for Somalia. Denne gangen ble kampen mot terrorisme brukt som påskudd til å forfølge USAs oljeinteresser. I likhet med andre oljerike stater utgjør Somalia en del av USAs store plan om å kontrollere verdens energiressurser de kommende 50 år. Men den grusomme okkupasjonen av Irak har tatt mye av oppmerksomheten. Denne gangen støtter USA både krigsherrer og islamister for å skape et påskudd til å invadere landet. En ledende USA-diplomat i Afrika, Jendayi Frazer, sa nylig at USA vil samarbeide med alle som vil forhindre at Somalia blir ”en trygg havn for terrorister”, som en forklaring på USAs støtte til enkelte krigsherrer mot islamister. USA har utstyrt krigsherrene med våpen. De er de samme personer som har deltatt i Yusufs interimsregjering under en avtale om maktfordeling, og som har holdt statsrådsposter innen områder som sikkerhet, handel, religion, nedrustning og gjenoppbygging. Samtidig har USA motsatt seg ethvert forsøk på å stanse våpenforsyningene til de to sidene. En FN-rapport har oppfordret til en mer effektiv våpenembargo av Somalia, men dette ble forkastet av Sikkerhetsrådet. Av rapporten framgikk det at et ikke navngitt land hadde omgått våpenforbudet for å hjelpe lokale grupper til å bekjempe militante islamister. Det framgikk videre av rapporten at Etiopia forsynte Yusufs interimsregjering med våpen, mens islamistene fikk våpen fra Eritrea. USAs plan går ut på å fragmentere landet i regioner, for så å oppmuntre de energirike delene til løsrivelse. Disse kan så lett kontrolleres av amerikanske interesser. Dette har store likhetstrekk med USAs plan om å dele opp Sudan. Om dette skal lykkes, avhenger av hvordan andre stormakter stiller seg. I Sudan har land som Frankrike, Storbritannia, Kina og Russland gjort det vanskelig for USA, og situasjonen synes å bli vanskelig også i Somalia.
(Oversatt og publisert av oljekrisa.no 8/6-06)
|
