|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Med Statoil inn i solnedgangen (28/4-07) En sannsynlig halvering av norsk oljeproduksjon i løpet av de kommende 5-6 år vil gå verst ut over de offentlige finansene, noe en regjering som for tida strør om seg med stadig nye milliarder til kampfly, CO2-fangst, OL- og vegprosjekter burde tenke litt mer på. Av Jan Herdal Men utviklinga vil også være katastrofal for det dominerende selskapet på sokkelen, Statoil. Selskapet har 80 prosent av sin virksomhet i Norge. Når rest-Hydros verdi stiger med 20 milliarder kroner etter at selskapet har kvittet seg med en halvråtten oljeportefølje, sier det sitt. (I parentes bemerket: Hydro-aksjonærene bør ikke le for tidlig, for også den gjenværende Hydro-aktiviteten er svært avhengig av olje, riktignok nedstrøms). Bak den glatte PR-fasaden er Statoil-ledelsen på bakrommet fullt ut klar over disse perspektivene, og mange av de svindyre oppkjøpa Statoil gjør utenfor landets grenser må sees i lys av dette. De bærer desperasjonens stempel. Det siste eksemplet er tjæresandprosjektet - ja, nettopp tjæresand, og ikke oljesand, som er oljemafiaens nyord som skal gjøre det hele mer attraktivt og som derfor er slukt med hud og hår av norske medier - til 12 milliarder kroner i Canada, og som viser at Statoil i likhet med industrien forøvrig har uttømt sine vekstmuligheter innen konvensjonell olje. Produksjon av såkalt syntetisk råolje fra tjæresand (stoffet i sanden er nemlig svært lavgradert olje) er ikke bare noe skikkelig miljøsvineri, energiregnskapet er minst like katastrofalt. Ta gjerne et titt på Fins det alternative oljekilder? og Tjæresand - det nye selvmordsvåpenet. Når Statoil i dag oppgir lønnsomhet ved en pris på 40 dollar fatet, og da først etter mange år med nedbetalinger av finanskostnadene, er forutsetningen at utvinningsprosessen baseres på tilførsel av store mengder billig "stranded" naturgass i området, det vil si gass som er slik lokalisert at den ikke kan fraktes fram til andre markeder. Når denne billige energikilden er brukt opp, faller hele regnestykket. Det vil den trolig være lenge før prosjektet er nedbetalt. Ellers kan vi notere oss at Statoils produksjonsprognoser er minst like ville som de er for utvinningen av konvensjonell olje, og som vanlig blir de verre jo lenger fram i tid de går. 10 000 fat/døgn i 2009/2010 er vel omtrent på høyde med et av de aller minste oljefelta på norsk sokkel, og ikke verre enn at det teoretisk kan gå. Men når Statoil fabler om 100 000 fat om 8 år og 200 000 fat mot 2020, henger det helt enkelt ikke på greip. Minus eventuelle prosesseffektiviseringer betyr det at selskapet må gange sitt energiforbruk med både 10 og 20. Den energien fins ikke, og kommer ikke til å finnes, om ikke Statoil umiddelbart setter i gang den langdryge prosessen som skal til for å få bygge et atomkraftverk. Disse Statoil-vyene minner mye om det hemmelige supervåpenet som en viss herremann i sin tid skulle bruke til å snu krigslykken da det begynte å bære utforbakke for alvor. Eventyret går allerede mot slutten, mens folk flest tror vi fortsatt er midt inne i det. Det er ledere som øyner solnedgangen som handler slik som dette.
|
