|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Tabloid-miljøvern (2/2-07) Det meldes at det kostet 200 000 kroner å vaske et 20-tall sjøfugl rene for olje etter skipsforliset ved Fedje, ca. 10 000 kroner pr. fugl. Av Jan Herdal Miljø-"bevegelsen" med Kurt Oddekalv i spissen så sin besøkelsestid og de muligheter "oljekatastrofen" innebar for gratis tv-omtale og økt PR, og malte ut fatalitetene så godt de kunne. Samtidig vet alle at sjøfuglbestandene langs norskekysten er redusert med millioner av individ, i noen tilfeller så godt som utryddet, som følge av nedfiskingen av industrifisk som utgjør disse fuglenes livsgrunnlag. Oljedød fugl gjør seg godt på tv. Fugl som bare blir borte er et problem som ikke lar seg så lett visualisere, men det er altså i denne forbindelsen en langt større miljøkatastrofe. Lettvint symbolisme vrir fokus i feil retning. Nedfiskingen fortsetter ufortrødent, fordi industrifisken utgjør grunnlaget for oppdrettsnæringa. Et kilo biff krever noe sånt som 16 kilo korn i kraftfôr. Et kilo oppdrettslaks er trolig ikke særlig mer ressursvennlig. Fedje-folkets lokale vrede over tilsølte strender er høyst forståelig, og sjølsagt må oljesølet fjernes så godt det går. Ulykken må likevel settes i perspektiv. Her var det altså noen tonn bunkersolje fra et middels stort frakteskip som lekket ut. Skulle en av supertankerne som trafikkerer norskekysten lenger ute havarere, og oljen lekke ut og nå kysten, vil også lille Norge få lære hva en virkelig oljekatastrofe er. La oss håpe at Fedje-havariet bidrar til økt sikkerhetsfokus. Vi ser en del tendenser til at norsk miljøvernarbeid blir drevet etter amerikaniserte prinsipper, og bl. a. skreddersys for tabloidiotmediene. Dette kan føre til feil fokus og uheldig ressursbruk, ja, om denne typen miljøvern får dominere medier og politikk, kan vi komme riktig galt ut. Debatten om norsk gasskraft er et eksempel på dette. Det fatale er at det i det hele tatt bygges gasskraftverk i Norge, primært fordi dette nærmest bokstavelig talt er en flyktig energikilde. Den er alt annet enn bærekraftig og varig. Å begynne i seinoljealderen å bygge opp arbeidsplasser og infrastruktur på en gasskraft som allerede i startfasen vil koste tre ganger så mye som elektrisitet fra vannkraft, og der prisen bare vil øke med svinnende gassressurser, er det glade vanvidd. Gjennom dyktig taktisk arbeid har det likevel lyktes gasskrafttilhengerne å dreie debatten over på spørsmålet om rensing. Norge fortsetter årlig å sende ut netto ca. 120 millioner kubikkmeter olje - ti ganger så mye som vi bruker sjøl - og 80 milliarder kubikkmeter gass til stort sett urenset avbrenning rundt om i verden. Slik bidrar Norge med ca. 3 prosent av verdens samlede klimagassutslipp fra olje. Det er mye fra under 1 promille av verdens befolkning - sånn cirka 30 ganger over gjennomsnittet. Samtidig er det blitt et hovedfokus og en kampsak for miljøvernere å få innført verdens dyreste og mest ineffektive rensing, sett ut fra et kost/nytte-forhold, av norske gasskraftverk - som i sin tur skal bidra til å holde oljeeksporten på et høyest mulig nivå. Hele situasjonen er ikke uten absurde sider. Statsministeren har all grunn til å advare mot miljøvern-populisme, men hva han måtte legge i begrepet er en annen sak.
|
