I en lengre artikkel publisert 7. mai skriver F. William Engdahl, kjent for boka “A Century of War: Anglo-American Oil Politics and the New World Order” om hva Bill Clintons forsvarsminister William Cohen har omtalt som USAs “geopolitiske mareritt”. Det handler i stor grad om olje og feilslått maktpolitikk.

- Sett i en geopolitisk sammenheng, skriver Engdahl i del II av artikkelen, var Bush` diplomatiske fornærmelse av Kinas president Hu Jintao da han besøkte Washington, dobbelt katastrofal. Bush fulgte et manuskript skrevet av antikinesiske nykonservative som bevisst tok sikte på å fornærme og ydmyke Hu.

For det første ble en taiwansk ”journalist” - et medlem av Falun Gong - sluppet inn på en grundig screenet pressekonferanse utenfor Det hvite hus. Der fikk hun stå uforstyrret i tre minutter og slenge tirader mot den kinesiske presidenten. Så ble den kinesiske hymnen spilt for Hu - men det var Taiwans nasjonalhymne, ikke Folkerepublikken Kinas. Dette var ingen ”tabbe” av de profesjonelle protokollfolkene i Det hvite hus. Det var en bevisst fornærmelse.

Problemet er at USAs økonomi er blitt avhengig av import fra Kina og av at Kina kjøper og beholder amerikanske statsobligasjoner. Kina har i dag verdens største beholdning av dollar i slike papirer, tilsvarende 825 milliarder dollar (ca. 5 billioner NOK. Overs. anm.). Skulle Peking finne på å forlate det amerikanske obligasjonsmarkedet, om enn bare delvis, ville det sende dollaren og USAs eiendomsmarked i fritt fall, forårsake en bølge av bankkonkurser og enorm arbeidsløshet. Det er en reell mulighet, selv om den ikke er sannsynlig i dag.

Hu Jintao kastet ikke bort mye tid eller tårer på Bush` påfunn. Han dro rett til Saudi-Arabia på et 3 dagers statsbesøk der partene undertegnet avtaler innen handel, forsvar og sikkerhet. Det er unødvendig å si at dette ikke var noe lite slag i ansiktet på Washington fra det tradisjonelt ”lojale” saudiarabiske kongehuset.

Hu inngikk en avtale med det saudiarabiske selskapet SABIC om å bygge et oljeraffineri og et petrokjemisk kompleks i det nordøstlige Kina til 5 milliarder dollar. Tidligere i år var kong Abdullah i Peking på fullt statsbesøk.

Siden avtalen i 1943 mellom Franklin D. Roosevelt og kong Ibn Saud som ga USAs Aramco og ikke britene enerett på å utvinne landets olje, har Washington oppfattet Saudi-Arabia som et kjerneområde i sitt strategiske konsept.

Hu fortsatte til Marokko, Nigeria og Kenya, alle ansett som deler av USAs interessesfære. Det er bare to måneder siden Rumsfeld var i Marokko og tilbød våpen. Hu tilbyr å finansiere letevirksomhet etter energi.

SCO

Den seneste utviklingen rundt Shanghai Cooperation Organization (SCO) og Iran bidrar også til å understreke de dramatiske endringer i USAs geopolitiske situasjon.

SCO ble opprettet 15. juni 2001 i Shanghai av Russland og Kina sammen med fire tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikker – Kasakhstan, Kirgistan, Tadsjikistan og Uzbekistan. Før 11. september 2001 og USAs utpekning av ”Ondskapens akse” i januar 2002, var SCO bare geopolitisk bakgrunnsstøy for USAs vedkommende. I dag definerer SCO, som hittil har vært så godt som totalt tidd i hjel av amerikanske medier, en ny geopolitisk motvekt mot USA og dets ”unipolare” verden.

Iran er invitert til å bli fullt medlem på SCOs neste møte, som er 15. juni i år.

For noen uker siden erklærte Kinas ambassadør i Teheran, Lio G Tan, at en olje- og gass-avtale mellom Kina og Iran er klar til å bli undertegnet av de to land. Avtalen sies å være verdt minst 100 milliarder dollar (over 600 milliarder NOK. Overs. anm.), og omfatter utvikling av det store oljefeltet Yadavaran. Det kinesiske statsoljeselskapet Sinopec er villig til å kjøpe 250 millioner tonn LNG over 25 år.

Ikke rart at Kina ikke kommer løpende for å støtte USA mot Iran i FNs sikkerhetsråd. USA har lagt massivt press på Peking for å stanse avtalen, men til ingen nytte. Enda et stort tilbakeslag for Washington.

Iran arbeider også med planer om å levere gass via rørledning til Pakistan og India. Energiministrene i de tre land møttes nylig i Doha, og har planer om å møtes igjen i Pakistan i løpet av mai.

Framgangen i dette rørledningsprosjektet er et åpent tilbakeslag for Washingtons forsøk på å holde investorer unna Iran. Ironisk nok er det USAs holdning som driver disse landa i armene på hverandre og dermed skaper USAs ”geopolitiske mareritt”.

Også India, som Bush prøver å fremme som en asiatisk ”motvekt” til Kina, er invitert til å delta på det nevnte møtet i SCO. Det samme gjelder Mongolia og Pakistan. SCO er i ferd med å øke sin geopolitiske tyngde ganske merkbart.

I april i år sa Irans viseutenriksminister Manouchehr Mohammadi til ITAR-Tass i Moskva at et iransk medlemskap i SCO kunne bidra til å ”gjøre verden mer rettferdig”. Han snakket også om å bygge en iranskrussisk ”gass og olje-akse” slik at de to store energiprodusentene kunne koordinere sine aktiviteter.

Et medlemskap i SCO åpner nye muligheter både for Iran og regionen. Iran kan delta i SCO-prosjekter, som betyr sterkt tiltrengt teknologi, investeringer, handel, og utvikling av infrastruktur. Dette vil har store følger for den globale energisikkerheten.

Felles strategi for Asia

SCO har etablert en arbeidsgruppe av eksperter foran møtet i juni, for å utvikle en felles energistrategi for Asia og diskutere felles rørledningsprosjekt, oljeleting og relaterte aktiviteter. Iran sitter på verdens nest største naturgassreserver, Russland de største. Russland er verdens største oljeeksportør etter Saudi-Arabia. Dette er ikke noe småtteri.

India har et desperat behov for å komme på talefot med Iran om energi, men presses av Washington til å holde seg unna.

I fjor forsøkte Bush-administrasjonen å oppnå ”observatørstatus” ved SCO, men ble avvist. Dette tilbakeslaget, sammen med SCOs krav om redusert amerikansk militært nærvær i Sentral-Asia, tettere samarbeid mellom Russland og Kina og andre tilbakeslag for USAs diplomati i området har avfødt en revurdering av politikken i Washington.

Etter sin rundtur i Sentral-Asia i oktober 2005 reorganiserte utenriksminister Condoleezza Rice departementets Sør-Asia-kontor og inkluderte de sentralasiatiske statene. Washington prøver å holde de sentralasiatiske statene på avstand fra Russland og Kina.

Hamid Karzai i Afghanistan har ikke gitt noe svar på SCOs tilnærminger. Han har neppe noe valg, gitt hans bånd til Washington.

Gennadij Jefstafijev, tidligere general i russisk etterretningsvesen, sier det slik: USAs langsiktige mål i Iran er åpenbare. De vil fjerne det nåværende regimet, etablere kontroll over Irans olje og gass, og bruke landets territorium som korteste rute for å transportere hydrokarboner under amerikansk kontroll fra områder i Sentral-Asia og ved Det kaspiske hav, idet de omgår Russland og Kina. For ikke å snakke om Iran strategiske betydning.

Washington har basert sin strategi på Kazakhstan som sin nøkkelallierte i Sentral-Asia. USA vil styrke sin kontroll over landets oljereserver og formalisere kazakisk oljetransport gjennom rørledningen Baku-Ceyhan, samt utvikle en dominerende sikkerhetspolitisk rolle rundt Det kaspiske hav.

Men Kazakhstan er ikke med og spiller ball.  President Nursultan Nazarbajev dro til Moskva i april for å bekrefte at han fortsatt ville bruke russiske rørledninger. Også Kina inngår store olje- og rørledningsavtaler med Kazakhstan.

For å øke USAs geopolitiske problem ytterligere har Washingtons forhold til Uzbekistan utviklet seg til det katastrofale. USAs forsøk på å isolere president Islam Karimov etter mønster fra Ukrainas ”oransje revolusjon” har ikke funket.

Tadsjikistan baserer seg på omfattende russisk støtte. I Kirgistan holder alliansen mellom president Burmanbek Bakijev og den Moskva-støtta statsministeren Felix Kulov, til tross for hemmelige amerikanske forsøk på å så splittelse mellom de to.

USA isoleres

I løpet av 12 måneder har Russland og Kina lyktes i å flytte brikkene på det geopolitiske sjakkbrettet i Eurasia bort fra hva som var et overveldende amerikansk strategisk overtak, til det motsatte. USA isoleres i økende grad. Dette er potensielt det største strategiske nederlag for USAs projeksjon av makt i hele perioden etter Den andre verdenskrig.

Det er også den strategiske bakgrunnen for at den såkalte realistiske skole igjen er på vei tilbake i amerikansk politikk.

                                                                        (Oversatt og forkortet av oljekrisa 8/5-06)

Den som vil lese hele artikkelen (på engelsk) finner den her: www.engdahl.oilgeopolitics.net